Min onkel torghandleren

Æ veit ordan, men får dæm ikkje ut, sa min onkel i telefonen, etterfulgt av en rungende latter. Han var nylig rammet av hjerneslag med lammelse. Det hadde oppstått en lokal skade i områder i hjernen som gjorde at han fikk problemer med å snakke, lese, skrive, forstå og tolke det andre sa. Han var en av ca. femten tusen som rammes hvert eneste år. Han var heldig som unngikk døden. Hjerneslag var faktisk den tredje hyppigste dødsårsaken i Norge i 2008, og tallet på de som rammes vil sannsynligvis øke de nærmeste årene. Nå er onkel dessverre død.

            Min onkel var sjømann på 50-60 tallet og den alle guttene i gaten så opp til. Jeg kunne skryte av en onkel som skrev brev fra Hamburg, Sør Afrika, India, Frankrike og ikke minst USA, der Elvis kom fra. Min lengste reise var til tante i Surnadal. Onkelen min samlet egg og skrøt av å ha Nord Europas største samling. Vi trodde han. Det var utenkelig at han kunne lyve om sånt. Det ble mange turer i skog og mark på leting etter fuglereir. – Du klatrer opp, sa onkel når reiret lå tretti meter over bakken. Jeg var lett i kroppen, han litt tyngre over den midtre delen. – Kun ett egg om det er minst tre der. Det var han streng på.

            Da han kom hjem fra sine utenlandsturer hadde han alltid med siste nytt av vinylplater. Det gikk stort sett på cowboy sanger. Han var en kløpper på gitar og sang med en dyp rusten røst ved enhver anledning. Han hadde til og med sunget for en radiostasjon i Tyskland. Det gikk i alle fall rykter om det. I voksen alder ble jeg klar over at han har betydd svært mye for meg. Han var en type som bød på seg selv, tok oss på alvor som barn og tilbrakte mye av sin fritid med oss. Jeg tror han var oppriktig glad i oss rett og slett.

            Før han ble uføretrygdet var han i mange år torghandler på Stortorget i Oslo. Han var ikke blitt mindre bred over midtpartier og bar i tillegg på et hvitt skjegg som skjulte rynkene. Jeg stakk alltid innom når jeg var i hovedstaden. Han hadde beholdt humøret og glimtet i øynene. – Har du hørt dette diktet, sa han ofte og plukket fram noen ord skrevet ned på et brunt ark fra Gartnerhallen. Han ble stadig oppsøkt av personer som av en eller annen grunn hadde behov for hjelp. Det kunne være uteliggere eller personer med andre problem. Han pratet med innlevelse om folks problem og ville vise meg steder i Oslo der folk med alvorlige problem oppholdt seg. Jeg syntes å kjenne igjen hans engasjement fra den tiden jeg selv var barn.

            Jeg har tatt vare på en del gule papirark og vil her referere to av diktene. Det første kalt

           

Rotløs.

            Ensomhet, rastløshet, jagende lengsel

            roper en bønn som vil sprenge mitt bryst,

            slynger den ut fra mitt ensomhets fengsel

            som storjagde bølger fra hav imot kyst.

            Lik bølger som knuses mot golde strender

            min bønn blir en hvisken som aldri når frem,

            en søkende lengsel, et ønske som tenner

            en brennende higen som jager meg frem.

            Den jager meg videre, jeg søker å finne

            dette ukjente noe som aldri gir fred,

            som dirrer i hjertet og bever i sinnet,

            en brennende lengsel som drar meg av sted.

                                               Øystein Solum

Det andre diktet viser torghandlerens humor.

            Dårlig utstyrt.

            Han sto for retten som blotter

foran dommeren med kappe så sort,

noe mer enn tommeltotter

han hadde vist, det var visst noe stort.

Så sa de i hvert fall de fruer

som følte seg ille berørt,

 og mens dommerens blikk det luer

blir saker for retten ført.

Her skal det rekonstrueres,

dette var dommerens bord,

så vis hva De gjorde med Deres,

han sa et unevnelig ord.

Så den tiltalte gjorde det samme,

han viste hva han hadde gjort

som lot denne sak beramme,

mens fruene beskjemmet så bort.

Da stod han der splitter nøgen

i all sin manndoms prakt,

men han lignet kanskje mest på en frøken

når sannhetens ord skal bli sagt.

Dommen ble enstemmig avfyrt,

der er akademikers vis,

slik som du er blitt utstyrt

er det regelrett manglende bevis.

Jeg ringte hans kone da han lå på sykehuset. Hun kunne opplyse at hun hadde fått telefoner både fra inn og utland, fra personer hun aldri før hadde hørt om. De hadde alle spurt hvordan det gikk med Øystein og rost han opp i skyene for hans engasjement og omsorg.