Se på denne forsamlingen av mennesker - vi er ca. år 1915 tenker jeg på gården Urvollan i Bindalen.
Min mormor som jente i forkant til venstre fortalte litt om egen oppvekst. Jeg forundret meg over det jeg hørte som barn, tenkte: Dette kan ikke være sant. Nå, i moden alder, bestemte jeg meg endelig for å sjekke ut forholdene.
Ankom Terråk i Bindalen sent en kveld. Gjestegården var full av bindalinger som spiste kebab. Gjestegården var nylig gjenåpnet. - Vanskelig å skaffe folk til å drive, sa en eldre mann til meg. Nå sprang 4 pakistanske menn for livet med en tallerken i hver hånd. "tettstedet" Terråk i Bindalen er en blindvei. Ingen gjennomgangstrafikk. Ligger flott til ved fjorden.
Her rodde en fjern slektning av meg på 1800 tallete på leting etter en grønn flekk langs fjorden, men alt var opptatt. Han stanset ved et elveutløp, fulgte elven til et vann som var umulig å passere med annet enn båt. Senere skaffeet de seg en mindre båt, rodde vannet og fulgte en kronglete og bratt vei langs elva flere kilometer opp i fjellet. Plutselig åpnet en slette seg. Den var dekket av grønt gress, frodig og tiltrekkende. - Nok mat til noen dyr, tenkte min fjerne slektning. Stedet lå i en gryte omgitt av bratte berkknauser på alle sider. Uansett hvor de lot øye hvile, traff øyet en bergvegg. - Her bosetter vi oss, sa han. Tenkte lite på at de var totalt avskåret fra omgang med andre mennesker, hadde en utrolig bratt og kronglete sti langs en elv for så å nå et vann, der måtte de ro om det da ikke var is på vannet. Etter endt rotur kunne de se sjøen. Den vanlige turen til kirka hver søndag tok et par timers rotur fra der elva traff sjøkanten.
Der vokste hun altså opp min mormor. Det var rart å stå der, følge hennes fotspor langs elvebredden. Klart vann, rent som det er mulig å få vann i dag. Total stillhet, en bever og fuglesang. Her jobbet de, bar høy, fløtet tømmer og besøkte kirken jevnlig. En av mine slektninger, skal etter nedtegnelser være en kar med kjempekrefter. Bar 125 kg. med malm på ryggen flere kilometer. Selv er jeg stolt over som ung å ha gjennomført utmarsj på befalskolen med en 40 kg. tung sekk.
Tilbake på gjestegården ba jeg om rom. - Du betale kontant? Nei, har bare kort! - Automat virker ikke. - Da får jeg finne et annet sted, sa jeg surt. - Et øyeblikk, vi prøve. Vi prøvde, den virket og jeg fikk mitt rom etter å ha prutet ned prisen fra kr. 800 til kr. 600. Tilbake i en helt annen virkelighet enn mormors.
Interessant å lese det du skriver om barndommen til mormor. Gleder meg til å lese mere av det du skriver.
SvarSlettHei, har googlet litt å kom plutselig over dette. Jeg mener å ha sett dette bildet hengende hjemme til min farmor.
SvarSlettHan helt til venstre heter behrnard Urvoll om jeg ikke tar helt feil, og det blir altså min oldefar. Så du skal ikke se bort ifra at vi befinner oss på samme slektstre en plass:)