Fortell meg om ørnen som svevde

Her  skriver Øystein noen ord om sitt møte med Bindalen der hans mor vokste opp.

Jeg går varsomt på gjengrodde stier
mens vemodet synger en sang,
til bjørkeskog, lyng og til heier,
hvor barn hadde lekt en gang.

Jeg finner en mur av stener,
her sto en stue en gang,
under kratt med forvridde grener,
her satt de på moderens fang.

Jeg ser over vidder og heier,
jeg ser over skog og fjell,
her fant de sitt tap, sin seier,
jeg visket til skogen fortell.

Fortell meg om ætten som levde,
fortell meg, si hvem jeg er,
fortell meg om ørner som svevde,
si at jeg tilhører her.

Si jeg er endelig hjemme,
hvisk meg med skogbrusets ord,
si jeg er endelig fremme
tilbake på fedrenes jord.

Da rasler det stille i løvet,
et svar, du er kommet for sent,
du søker, du finner kun støvet,
det som var er borte og glemt.