Smertens årsak vises ikke på et røntgenbilde

Jeg har nå flere år reist land og strand rundt med mitt foredrag Pingvineffekten - omsorg demper smerte. Der fremhever jeg særlig betydningen av empati som kraft. Det finnes knapt en sterkere kraft da den er selve limet i begrepet kjærlighet.

Når tragedien rammet landet vårt kom denne sterke kraften fram. Den ga en utrolig styrke og den dempet virkningen av sorgen. Å oppleve tv bilder der over hundre tusen mennesker impulsivt samlet seg på rådhusplassen i Oslo, hevet rosene over hodet og sang nasjonalsangen på eget initiativ. Et sterkere bilde av omsorg for hverandre finnes knapt.

Jeg står ansikt til ansikt med folkeviljen, sa statsminsteren og så ut over forsamlingen. En fantastisk vakker formulering. Han nådde fram med sitt budskap fordi han viste følelser, og slik skapte gode prosesser. Enkle ord, ord som skaper bilder, fører ofte til handling. Vårt felles grunnspråk er følelsene våre, og den måten vi signaliserer disse på.

Smertens årsak vises ikke på et røntgenbilde.

Stoppeklokka

Legg stoppeklokka til sia,
dette tikende jagende ur,
jeg vil ikke kjempe mot tia
jeg vil bare gå meg en tur.

Jeg vil ikke være den beste,
jeg har mye lavere mål,
så når foten min ikke får feste,
så vent på meg, gi meg tål.

Og når du legger lista til rette,
vær varsom hvor høyt du den legg,
jeg vil du skal merke deg dette
at for meg for meg kan den bli som en vegg.

Jeg vil du skal la meg leve,
jeg vil du skal bringe meg ro,
så rekk meg din hånd, ja din neve,
og følg meg, si du forsto.

Vi har dette ene livet,
så lær meg å leve mitt,
litt mer enn et pust i sivet,
litt mer enn et mareritt.


Øystein Solum

Du

Du finnes i sinnet som virvlende trommer
og som dunlette fjærmyke trinn,
som går over engen en dugfrisk sommer
i en lekende sommervind.

Du finnes som havet som stormer mot kysten,
du finnes som skogmørke vann,
du finnes som storm, som er hvirvelvind lysten
som hvisker, dans om du kan

Du er og du finnes og vet hva jeg føler,
du vet og du kjenner mitt savn,
hat meg, forakt meg, jeg ser at du nøler
men jeg hører deg hviske mitt navn

Den gråtunge himmelen splitttes det lysner,
jeg ser ditt smil og ditt blikk,
verden står stille selv fuglene tystner,
takk for den tiden jeg fikk

Min onkel torghandler hadde også humor

MISFORSTÅELSE

Hun var en av de forfinede typer
som bød til selskap og fest,
der det helst vanket fasan og ryper,
det var det hennes slag likte best.

Men i dag var det høns på menyen,
til et enkelt og hverdagslig bord,
så ved disken hos slaktern i byen
hun bestilte med velvalgte ord:

Jeg skal ha en høne av det fineste slaget.
Slaktern han tittet ned,
og svarte litt utenom faget:
Jeg har faktisk hørt snakk om det.


Dette blir siste dikt fra min onkel jeg publiserer på FB denne gang. Jeg skal legge ut flere på bloggen etter hvert for de som følger meg der. Dere har mange spennende dikt å se fram til. Legg dere inn som følgere av bloggen.

Lang tid igjen til jul, men....

Et nytt stemningsfylt dikt av onkel torghandleren:

To tindrende barneøyne mot et glitrende juletre,
mens malmtunge klokker bringer
den hellige julefred,
barnet står stille andektig
under stjernenes talløse hær,
og føler så sterkt og så mektig,
nå er julen endelig her.

Det sitrer i barnesinnet
av forventning glede og tro,
en stemning som la seg på minnet,
som gjennom årene bygget en bro.

For det var du som sto der i natten,
du husker det nok om du vil,
du tok vare på denne skatten
med et stille vemodig smil,
for barnet det lever i sinnet
til hver eneste kvinne og mann,
det er det eneste langt, langt der inne
som aldri eldes av tidens tann.

Fortell meg om ørnen som svevde

Her  skriver Øystein noen ord om sitt møte med Bindalen der hans mor vokste opp.

Jeg går varsomt på gjengrodde stier
mens vemodet synger en sang,
til bjørkeskog, lyng og til heier,
hvor barn hadde lekt en gang.

Jeg finner en mur av stener,
her sto en stue en gang,
under kratt med forvridde grener,
her satt de på moderens fang.

Jeg ser over vidder og heier,
jeg ser over skog og fjell,
her fant de sitt tap, sin seier,
jeg visket til skogen fortell.

Fortell meg om ætten som levde,
fortell meg, si hvem jeg er,
fortell meg om ørner som svevde,
si at jeg tilhører her.

Si jeg er endelig hjemme,
hvisk meg med skogbrusets ord,
si jeg er endelig fremme
tilbake på fedrenes jord.

Da rasler det stille i løvet,
et svar, du er kommet for sent,
du søker, du finner kun støvet,
det som var er borte og glemt.

Min onkel torghandleren er død - men diktene lever

Jeg har i tidliger blogg fortalt om min onkel Øystein, torghandleren. Han døde dessverre for en tid tilbake, alt for ung. Men jeg fikk samtlige av de dikt han hadde skrevet. I tiden framover skal jeg i bloggen dele diktene med dere.
Her kommer

Crescendo

Jeg er som en linedanser,
går anspent skritt for skritt,
balanserer med årvåkne sanser,
og linen er livet mitt.

Likevekten er viktig,
mitt liv en balansegang,
fremover ganske forsiktig
en sakte Canossagang.

Mon tro, kansje faller jeg?
Kansje glipper min fot
i en av mitt livs intervaller,
vil sikkerhetssnett ta imot.

Manessjen er langt der nede,
de andre, alene jeg går
og er så intens tilstede,
en følelse ingen forstår.

Plattformen like der fremme
er målet jeg vet jeg må nå,
der har jeg litt trygghet, et gjemme
og kansje litt sikrere stå.

På linen var jeg, ingen andre,
med foten jeg følte meg frem,
fullført, hva vil det forandre,
om noe jeg undres for hvem.

De andre satt rolig og skuet
alene på linen jeg gikk,
fremtid og fortid er nuet
og mitt publikums kritiske blikk.



Øystien Solum

Bindalen - at det gikk an å bo slik

Se på denne forsamlingen av mennesker - vi er ca. år 1915 tenker jeg på gården Urvollan i Bindalen.

Min mormor som jente i forkant til venstre fortalte litt om egen oppvekst. Jeg forundret meg over det jeg hørte som barn, tenkte: Dette kan ikke være sant. Nå, i moden alder, bestemte jeg meg endelig for å sjekke ut forholdene.

Ankom Terråk i Bindalen sent en kveld. Gjestegården var full av bindalinger som spiste kebab. Gjestegården var nylig gjenåpnet. - Vanskelig å skaffe folk til å drive, sa en eldre mann til meg. Nå sprang 4 pakistanske menn for livet med en tallerken i hver hånd. "tettstedet" Terråk i Bindalen er en blindvei. Ingen gjennomgangstrafikk. Ligger flott til ved fjorden.

Her rodde en fjern slektning av meg på 1800 tallete på leting etter en grønn flekk langs fjorden, men alt var opptatt. Han stanset ved et elveutløp, fulgte elven til et vann som var umulig å passere med annet enn båt. Senere skaffeet de seg en mindre båt, rodde vannet og fulgte en kronglete og bratt vei langs elva flere  kilometer opp i fjellet. Plutselig åpnet en slette seg. Den var dekket av grønt gress, frodig og tiltrekkende. - Nok mat til noen dyr, tenkte min fjerne slektning. Stedet lå i en gryte omgitt av bratte berkknauser på alle sider. Uansett hvor de lot øye hvile, traff øyet en bergvegg. - Her bosetter vi oss, sa han. Tenkte lite på at de var totalt avskåret fra omgang med andre mennesker, hadde en utrolig bratt og kronglete sti langs en elv for så å nå et vann, der måtte de ro om det da ikke var is på vannet. Etter endt rotur kunne de se sjøen. Den vanlige turen til kirka hver søndag tok et par timers rotur fra der elva traff sjøkanten.

Der vokste hun altså opp min mormor. Det var rart å stå der, følge hennes fotspor langs elvebredden. Klart vann, rent som det er mulig å få vann i dag. Total stillhet, en bever og fuglesang. Her jobbet de, bar høy, fløtet tømmer og besøkte kirken jevnlig. En av mine slektninger, skal etter nedtegnelser være en kar med kjempekrefter. Bar 125 kg. med malm på ryggen flere kilometer. Selv er jeg stolt over som ung å ha gjennomført utmarsj på befalskolen med en 40 kg. tung sekk.

Tilbake på gjestegården ba jeg om rom. - Du betale kontant? Nei, har bare kort! - Automat virker ikke. - Da får jeg finne et annet sted, sa jeg surt. - Et øyeblikk, vi prøve. Vi prøvde, den virket og jeg fikk mitt rom etter å ha prutet ned prisen fra kr. 800 til kr. 600. Tilbake i en helt annen virkelighet enn mormors.