Jeg føler jeg nå er plassert i en ny og ukjent bås som uføretrygdet, en av de 300.000 unyttige i Norge. Vi hadde en unormal kald høst i 2010. Jeg satt ved kjøkkenbordet og leste en avisannonse som tilbød varmepumper med rentefrie avdrag. I tillegg kunne vi spare store strømutgifter lokket annonsen med. Vi hadde egentlig ikke planlagt en investering på kr. 25.000 nå like før jul, og ble slik fristet av tilbudet om rentefrie avdrag. Vi slo til, men forhandleren kunne opplyse at jeg fikk avslag fra Cresco finans. Jeg har aldri hatt så mye som en purring i mitt liv, innehatt stillinger som regionsdirektør i Lindorff og namsmann i Trondheim. Jeg har alltid holdt min sti ren på dette området. I tillegg har jeg aldri hatt det bedre økonomisk med ny enebolig og et svært lite lån. Jeg kastet meg på telefonen. En kvinnelig saksbehandler kunne opplyse at mine finanser var gode, ingen mislighold. – Du har fått avslag etter en generell vurdering, sa hun. Jeg spurte hva hun la i det begrepet, men hun svarte på autopilot; Det er gitt avslag etter en generell vurdering. Jeg hadde satt pris på om hun hadde svart ærlig og sagt at årsaken var min stilling som uføretrygdet, en av de unyttige.
Det er sannelig ikke like lett å beholde selvfølelsen. - Men det herre e det livet du har fått, tenker jeg – du får gjøre det beste ut av det.
I tillegg mobbes de unyttige hver dag i media og andre fora. Det ser nærmest ut til å ha blitt en folkesport.
De uføre truer velferdsstaten
Seniorøkonom Lars Erik Sletner i Bedriftsforbundet skriver i ett innlegg i Adresseavisa blant annet:
Stadig økte utgifter pga sykefravær, eldrebølgen og uføretrygdede truer velferdsstaten. Vi må redusere satsene på uføretrygden. Det skal ikke lønne seg å tre ut av arbeidslivet, tvert i mot: Det skal lønne seg å arbeide.
Slike holdninger, enkle løsninger, dukker stadig opp i media og i den politiske debatten. Det fører til en ekstra byrde for mange som har måtte gitt tapt. I et debattinnlegg i samme avis skriver en uføretrygdet kvinne blant annet:
Jeg er ute av arbeidslivet!
Det er det jeg sier, hvis noen spør hvor jeg jobber, eller hva jeg ”driver” med. Jeg orker ikke si at jeg er uføretrygdet. Ordet ”uføretrygd” – er reduserende. Det er degraderende. Det gjør meg til et null. Du er en trygdemottaker, som lever av andres arbeid. Det du har å se fram til, er den 20 i hver måned. Da kommer trygden. Skam! En uføretrygd er forbundet med skam. Det er nesten som tidligere tiders fattigkasse.
Jeg gråt den dagen jeg fikk innvilget uføretrygd. Ikke av glede. Det var et enormt tap. Er jeg en stakkar? Jeg? Som har strevet hele livet. Som har ”karet” til meg høyere utdanning i godt voksen alder og trodde at den skulle fungere som en livsforsikring. Som har jobbet fra jeg var 13 år og aldri ligget noen til byrde.
En uføretrygd kan aldri kompensere for det du har mistet. Som uføretrygdet går du egentlig med ”lua i handa.” Er vi en pariakaste? Jeg er et menneske med stolthet og integritet. Jeg vil ikke bli sett på som en snylter.
Dette, og mange lignende innlegg er å lese i avisene for tiden. Jeg har også møtt mange uføretrygdede som føler det er tungt å måtte motta trygd etter et langt arbeidsliv.
Men det herre e det livet du har fått.
- Jeg stenger all støy fra media og folk ute, sier Petter Nordtug – jeg kan ikke ta inn over meg alt som skrives og blir sagt. Et godt råd.
Men det er ikke lett. Samfunnstopper, professorer og andre kommer stadig med utsagn i media. Disse uttalelsene fra Professor Rognvaldur Hannesson ved Norges Handelshøyskole i VG illustrer hva jeg mener:
