Bøker om fenomenet Jesus

Ingen ba meg be kveldsbønnen hjemme og vi var ikke kirkegjengere. Til tross for en lite religiøs oppvekst er det noe med denne Jesus som fascinerer meg. Hans læresetninger kan faktisk gi en dyp psykologisk innsikt, noe jeg tidligere ikke har forstått.

Boken Jesus - tidenes beste psykolog, skrevet av psykologen Mark W. Baker er en bok å anbefale.
Den er solgt i over 2 millioner eksemplar. Denne internasjonale bestselgeren knytter nylige funn i psykologisk forskning opp mot en verdifull samling praktiske eksempler basert på 2000 år gammel visdom. Boken vil hjelpe deg til å kommunisere effektivt og håndtere følelser og relasjoner i både krevende og hverdagslige situasjoner. Doktor Mark Baker er klinisk psykolog.

 Hvem var Jesus? Med utgangspunkt i sin egen religiøsitet presenterer Jonas Gardell et friskt, nytt bilde av Jesus - først og fremst som menneske og som historisk person, men også som guddommelig skikkelse. En bok som passer perfekt i den tiden vi nå lever.

Det er noe befriende med slike bøker. Det handler om stor tro, stor tvil og store anstrengelser.

Bok som sitter i hodet

Det herre e det livet du har fått

En annerledes bok om det å ha hørselsvansker, tinnitus eller andre kroniske plager.

Forfatterens hovedbudskap er at vi bare må akseptere at plagene vi har fått er en del av livet vårt. Vi må holde ut, vi har ikke noe valg. Det herre e det livet vi har fått, er en bok som motiverer og inspirerer til egeninnsats med et mål for øye; et godt liv – hele livet.

Her øses det av egen erfaring, historier, poesi og intervju med et egnet utvalg av personer som selv er rammet av hørselsvansker. I tillegg kommer topp fagfolk med innspill og råd. De som har lest boken sier det er en bok å bli glad i. En bok som vil ”sitte i hodet” en god stund.
Gled dere til en god leseopplevelse i høst/vintermørke.

Det herre e det livet du har fått - Øyvind Neeraas » Bokkilden

Det herre e det livet du har fått - Øyvind Neeraas » Bokkilden

Tre kreative døtre og en mor

Jentene mine, mor og tre døtre, er alle utrolig kreative og flinke med hendene. Se blogg: www.jentanpolandet.com - Selv sitter jeg med tastaturet og skriver bøker. Filer på ord, setninger, prøver å få fram en mening, men føler personene blir litt flate.Litt fram og litt tilbake, noen ganger på stedet hvil. Nok om det- her er noen bamser som mor har laget helt fra bunnen av

Snart leggetid

Barna, lys våken

En annerledes bok for 30 % av Norges befolkning - de med kroniske lidelser

Hverdagshelter - bok: det herre e det livet du har fått

I dag overlever vi alvorlige sykdommer som vi før ville dødd av.  Vi blir fri fra den alvorlige sykdommen, men vi blir ikke helt friske. De som overlever er blitt de nye kronikerne. Ca. 30 % av landets innbyggere sliter med kroniske lidelser. Stadig flere må leve med plager og sykdommer som ikke kan helbredes eller fjernes.

Moderne medisin kan behandle stadig flere i akutte helsesituasjoner, men er ikke i stand til å hindre kroniske sykdomsforløp. Derfor er moderne medisin bare delvis vellykket. For å redde flere liv og forlenge levealderen må vi godta at det blir flere kronisk syke.

                        Stene Larsen i Helsedirektoratet

 Svært mange i vårt land sliter altså i rommet mellom det syke og det friske. Og flere skal vi bli. Plagene deres har ingen stemme. De konkurrerer ikke med akuttragediene i media. De synes ikke i helsevesenets prioriteringer. De er dagens ensomme hverdagshelter. Min erfaring er at det krever mer mental styrke å mestre mitt syke liv enn det krevde å mestre mitt friske.

Som enkeltpersoner må vi akseptere plagene. Vi må holde ut, vi har ikke noe valg, men hverdagskampen blir lettere for oss om vi føler oss forstått og respektert. Denne boken tar utgangspunkt i dette faktum. Derfor tittelen: det herre e det livet du har fått. En tekst stjålet fra Åge Aleksandersens siste plate Medvind.

En annerledes bok om det å leve med kronisk lidelse. Selv sliter jeg, og har slitt med, invalidiserende tinnitus 18 år.

Bestilles onee@online.no

På åpne marked i slutten av november

Eldre får ikke uttale seg til pressen

En erfaring rikere.  Jeg ledet et valgmøte i Skaun kommune om eldrepolitikk. Se kopi fra avisen under. Møtet kom i stand etter at formannskapet høsten 2010, i budsjettforhandlinger, gikk inn for å redusere sykehjemmet med 6 faste plasser. Dette til tross for at kommunen hadde mottatt 1 million fra Staten i forbindelse med eldremilliarden.

Full sal, stort engasjement og gode svar fra politikerne. Sykehjemmet ble fredet i neste periode!!

Det som forundret meg mest var enkelte politikeres ønske om å begrense ytringsfriheten til kommunens eldre som bruker omsorgsboliger. Noen av disse hadde, i forbindelse med sikkerhetsproblem ved boligene, uttalt seg til pressen. Dette ble sterkt kritisert. Enkelte politikere vil tydeligvis ha kontroll over hvordan eldre mennesker skal ytre sine meninger. Makan.

I dag godtar mange eldre dette og bøyer nakken. Men vent til min generasjon, for ikke å si neste generasjon, kommer under kommunal omsorg. Som en yngre deltaker uttalte det: De kan prøve å hindre meg å snakke med pressen når jeg eventuelt kommer under kommunal omsorg.







Leder i avisa Sør Trøndelag:

Skivebom av politikerne å prøve og legge munnkurv på de eldre!

Smertens årsak vises ikke på et røntgenbilde

Jeg har nå flere år reist land og strand rundt med mitt foredrag Pingvineffekten - omsorg demper smerte. Der fremhever jeg særlig betydningen av empati som kraft. Det finnes knapt en sterkere kraft da den er selve limet i begrepet kjærlighet.

Når tragedien rammet landet vårt kom denne sterke kraften fram. Den ga en utrolig styrke og den dempet virkningen av sorgen. Å oppleve tv bilder der over hundre tusen mennesker impulsivt samlet seg på rådhusplassen i Oslo, hevet rosene over hodet og sang nasjonalsangen på eget initiativ. Et sterkere bilde av omsorg for hverandre finnes knapt.

Jeg står ansikt til ansikt med folkeviljen, sa statsminsteren og så ut over forsamlingen. En fantastisk vakker formulering. Han nådde fram med sitt budskap fordi han viste følelser, og slik skapte gode prosesser. Enkle ord, ord som skaper bilder, fører ofte til handling. Vårt felles grunnspråk er følelsene våre, og den måten vi signaliserer disse på.

Smertens årsak vises ikke på et røntgenbilde.

Stoppeklokka

Legg stoppeklokka til sia,
dette tikende jagende ur,
jeg vil ikke kjempe mot tia
jeg vil bare gå meg en tur.

Jeg vil ikke være den beste,
jeg har mye lavere mål,
så når foten min ikke får feste,
så vent på meg, gi meg tål.

Og når du legger lista til rette,
vær varsom hvor høyt du den legg,
jeg vil du skal merke deg dette
at for meg for meg kan den bli som en vegg.

Jeg vil du skal la meg leve,
jeg vil du skal bringe meg ro,
så rekk meg din hånd, ja din neve,
og følg meg, si du forsto.

Vi har dette ene livet,
så lær meg å leve mitt,
litt mer enn et pust i sivet,
litt mer enn et mareritt.


Øystein Solum

Du

Du finnes i sinnet som virvlende trommer
og som dunlette fjærmyke trinn,
som går over engen en dugfrisk sommer
i en lekende sommervind.

Du finnes som havet som stormer mot kysten,
du finnes som skogmørke vann,
du finnes som storm, som er hvirvelvind lysten
som hvisker, dans om du kan

Du er og du finnes og vet hva jeg føler,
du vet og du kjenner mitt savn,
hat meg, forakt meg, jeg ser at du nøler
men jeg hører deg hviske mitt navn

Den gråtunge himmelen splitttes det lysner,
jeg ser ditt smil og ditt blikk,
verden står stille selv fuglene tystner,
takk for den tiden jeg fikk

Min onkel torghandler hadde også humor

MISFORSTÅELSE

Hun var en av de forfinede typer
som bød til selskap og fest,
der det helst vanket fasan og ryper,
det var det hennes slag likte best.

Men i dag var det høns på menyen,
til et enkelt og hverdagslig bord,
så ved disken hos slaktern i byen
hun bestilte med velvalgte ord:

Jeg skal ha en høne av det fineste slaget.
Slaktern han tittet ned,
og svarte litt utenom faget:
Jeg har faktisk hørt snakk om det.


Dette blir siste dikt fra min onkel jeg publiserer på FB denne gang. Jeg skal legge ut flere på bloggen etter hvert for de som følger meg der. Dere har mange spennende dikt å se fram til. Legg dere inn som følgere av bloggen.

Lang tid igjen til jul, men....

Et nytt stemningsfylt dikt av onkel torghandleren:

To tindrende barneøyne mot et glitrende juletre,
mens malmtunge klokker bringer
den hellige julefred,
barnet står stille andektig
under stjernenes talløse hær,
og føler så sterkt og så mektig,
nå er julen endelig her.

Det sitrer i barnesinnet
av forventning glede og tro,
en stemning som la seg på minnet,
som gjennom årene bygget en bro.

For det var du som sto der i natten,
du husker det nok om du vil,
du tok vare på denne skatten
med et stille vemodig smil,
for barnet det lever i sinnet
til hver eneste kvinne og mann,
det er det eneste langt, langt der inne
som aldri eldes av tidens tann.

Fortell meg om ørnen som svevde

Her  skriver Øystein noen ord om sitt møte med Bindalen der hans mor vokste opp.

Jeg går varsomt på gjengrodde stier
mens vemodet synger en sang,
til bjørkeskog, lyng og til heier,
hvor barn hadde lekt en gang.

Jeg finner en mur av stener,
her sto en stue en gang,
under kratt med forvridde grener,
her satt de på moderens fang.

Jeg ser over vidder og heier,
jeg ser over skog og fjell,
her fant de sitt tap, sin seier,
jeg visket til skogen fortell.

Fortell meg om ætten som levde,
fortell meg, si hvem jeg er,
fortell meg om ørner som svevde,
si at jeg tilhører her.

Si jeg er endelig hjemme,
hvisk meg med skogbrusets ord,
si jeg er endelig fremme
tilbake på fedrenes jord.

Da rasler det stille i løvet,
et svar, du er kommet for sent,
du søker, du finner kun støvet,
det som var er borte og glemt.

Min onkel torghandleren er død - men diktene lever

Jeg har i tidliger blogg fortalt om min onkel Øystein, torghandleren. Han døde dessverre for en tid tilbake, alt for ung. Men jeg fikk samtlige av de dikt han hadde skrevet. I tiden framover skal jeg i bloggen dele diktene med dere.
Her kommer

Crescendo

Jeg er som en linedanser,
går anspent skritt for skritt,
balanserer med årvåkne sanser,
og linen er livet mitt.

Likevekten er viktig,
mitt liv en balansegang,
fremover ganske forsiktig
en sakte Canossagang.

Mon tro, kansje faller jeg?
Kansje glipper min fot
i en av mitt livs intervaller,
vil sikkerhetssnett ta imot.

Manessjen er langt der nede,
de andre, alene jeg går
og er så intens tilstede,
en følelse ingen forstår.

Plattformen like der fremme
er målet jeg vet jeg må nå,
der har jeg litt trygghet, et gjemme
og kansje litt sikrere stå.

På linen var jeg, ingen andre,
med foten jeg følte meg frem,
fullført, hva vil det forandre,
om noe jeg undres for hvem.

De andre satt rolig og skuet
alene på linen jeg gikk,
fremtid og fortid er nuet
og mitt publikums kritiske blikk.



Øystien Solum

Bindalen - at det gikk an å bo slik

Se på denne forsamlingen av mennesker - vi er ca. år 1915 tenker jeg på gården Urvollan i Bindalen.

Min mormor som jente i forkant til venstre fortalte litt om egen oppvekst. Jeg forundret meg over det jeg hørte som barn, tenkte: Dette kan ikke være sant. Nå, i moden alder, bestemte jeg meg endelig for å sjekke ut forholdene.

Ankom Terråk i Bindalen sent en kveld. Gjestegården var full av bindalinger som spiste kebab. Gjestegården var nylig gjenåpnet. - Vanskelig å skaffe folk til å drive, sa en eldre mann til meg. Nå sprang 4 pakistanske menn for livet med en tallerken i hver hånd. "tettstedet" Terråk i Bindalen er en blindvei. Ingen gjennomgangstrafikk. Ligger flott til ved fjorden.

Her rodde en fjern slektning av meg på 1800 tallete på leting etter en grønn flekk langs fjorden, men alt var opptatt. Han stanset ved et elveutløp, fulgte elven til et vann som var umulig å passere med annet enn båt. Senere skaffeet de seg en mindre båt, rodde vannet og fulgte en kronglete og bratt vei langs elva flere  kilometer opp i fjellet. Plutselig åpnet en slette seg. Den var dekket av grønt gress, frodig og tiltrekkende. - Nok mat til noen dyr, tenkte min fjerne slektning. Stedet lå i en gryte omgitt av bratte berkknauser på alle sider. Uansett hvor de lot øye hvile, traff øyet en bergvegg. - Her bosetter vi oss, sa han. Tenkte lite på at de var totalt avskåret fra omgang med andre mennesker, hadde en utrolig bratt og kronglete sti langs en elv for så å nå et vann, der måtte de ro om det da ikke var is på vannet. Etter endt rotur kunne de se sjøen. Den vanlige turen til kirka hver søndag tok et par timers rotur fra der elva traff sjøkanten.

Der vokste hun altså opp min mormor. Det var rart å stå der, følge hennes fotspor langs elvebredden. Klart vann, rent som det er mulig å få vann i dag. Total stillhet, en bever og fuglesang. Her jobbet de, bar høy, fløtet tømmer og besøkte kirken jevnlig. En av mine slektninger, skal etter nedtegnelser være en kar med kjempekrefter. Bar 125 kg. med malm på ryggen flere kilometer. Selv er jeg stolt over som ung å ha gjennomført utmarsj på befalskolen med en 40 kg. tung sekk.

Tilbake på gjestegården ba jeg om rom. - Du betale kontant? Nei, har bare kort! - Automat virker ikke. - Da får jeg finne et annet sted, sa jeg surt. - Et øyeblikk, vi prøve. Vi prøvde, den virket og jeg fikk mitt rom etter å ha prutet ned prisen fra kr. 800 til kr. 600. Tilbake i en helt annen virkelighet enn mormors.

Valker og store rumper.

Vi lever i en verden der det ikke er plass til valker og store rumper. I en slik verden har forakten for overvekt gode kår. Kostholds og treningsveiledere lirar av seg fraser som " nå må folk komme seg ut av sofaen".  Den samme visa om og om igjen; mer trening, mindre og sunnere mat. Det fremelskes en kropp som skal være mager og senete, med en tydelig definert muskelmasse fra topp til tå.

Dette kalles i dag ei kraftig dame

Kari Jaquesson, skriver Heidi Hele Sveen i VG, fremmer en livsstilsfanatisme som synes plastisk kirurgi er et alle tiders middel mot den fryktede aldringen. Hun ser ingen problem med fremveksten av en trend der folk endrer sitt utseende kirurgisk. Hun viser til Jaquessons blogg der vedkommende skriver: INGEN ligner på seg  selv når de blir gamle nok. Sveen spør: Nei vel? Hvem ligner man på da.

Det er kansje ikke til å undres over at vår lokalavis Sør-Trøndelag under tittelen "Ekstremt ungdomsmiljø - frykter paradis - miljø" tar opp en ny trend blant ungdommer helt ned til 13 årsalderen der Barbie dop, utstrakt bruk av solstudio og prøyter med matolje skal gjøre kroppen glatt og perfekt. En gruppe bekymrede foreldre har dannet et uformelt nettverk for å bekjempe de farlige tendensene i ungdomsmiljøet.

Eieren av solstudioet i Orkanger sier han vet om ungdom som tar sol flere ganger om dagen, og peker på at dette ikke er sunt. Men han sier samtidig at de vurderer å sponse en blogg ungdom i bygda står bak der innlegge som: "Jeg har tatt mye sol, men blir ikke brun: (( hjeelp meg, jeg trrenger litt mel!!!!! *stikkstikk* forekommer.

Å kjempe mot vindmøller er bortkastet tid. Neste Se og Hør, KK og VG ligger snart på disken igjen. Fylt til randen av kostholdsråd og den perfekte kroppen. Jeg logger meg inn på MSN for å chatte med mine barnebarn. En hel side med overskrifter møter meg:  "10 snarveier til høy forbrenning"  " Spis deg til six - pack" Alt myntet på et publikum omkring konfirmasjonsalderen. De ivrigste seerne til Paradis hotell ligger i samme årsklasse.

Vi lever i hysteriets tiår - sunnhetshysteriet med grønne nøkkelhull, karbofri mat, og top models som ligner saltstenger. Får håpe trenden en dag snur, men særlig optimistisk er jeg ikke desverre.

Tunge stunder i livet.

Vi lever i en verden som gir gleder, men også tunge stunder. Noen blir utsatt for vold som fører til sår som aldri gror. Facebook syder over av glade meldinger, hverdagslige ting. Men her en dag kom følgende melding inn: fra en FB venn:

En 14 år gammel jente i min familie ble om kvelden 1.Mai voldtatt av 3 menn da hun var på vei hjem fra en venninne.Dette kan skje hvor som helst i vårt land.Politiet har ikke tatt gjerningsmennene ,hjelpeapparatet  forsto  ikke alvoret i det jenta fortalte,og det hele endte tragisk.Fra et hustak hoppet jente inn i døden den 28.Mai. Hun var blitt frarøvet alt.Uskyldigheten,tryggheten,selvverdet og så til slutt livet.Hun hadde ingen tro på at det fantes noen vei videre for henne her på jorden

Dette høres ikke ut til å være sant,men det er det.I vår nærhet skjer slike skrekkelige ting.Black metal - gruppa Dimmu Borgir har i en av sine tekster en oppfordring som de sender ut til omverdenen om å voldta kvinner og barn. Den var skrevet det året jenta var født !

(Jeg har tatt ut stedet der det hele skjedde i Norge)

Følelsene bobler lett opp til overflaten og sprekker som små luftbobler når man leser slikt. Jeg ble sittende lenge, i stillhet, å kjenne på ubehaget. Tanken flyr borte etter en tid, jeg lagrer meldingen og går videre. For familien som sitter igjen er det ikke så lett.

Ditt ansvar - ditt liv.

Kirkegaard oppfordret folk til selv å ta tak i livet og skape den eksistens de ønsker. Dette er med på å prege coaching slik det praktiseres i dag.

Det er mitt liv på godt og vondt.
Det er jeg som opplever livets vekslende situasjoner.
Ingen andre enn jeg selv kan leve mitt liv,
ha mine gleder og sorger.
Selv i de sammenhenger som jeg ikke personlig
kan hjelpe for inntreffet,
er det jeg, og ingen annen,
som befinner meg her
og må ta avgjørelser
med tanke på hvordan jeg skal takle det inntrufne.

Kirkegaard

Min onkel torghandleren

Æ veit ordan, men får dæm ikkje ut, sa min onkel i telefonen, etterfulgt av en rungende latter. Han var nylig rammet av hjerneslag med lammelse. Det hadde oppstått en lokal skade i områder i hjernen som gjorde at han fikk problemer med å snakke, lese, skrive, forstå og tolke det andre sa. Han var en av ca. femten tusen som rammes hvert eneste år. Han var heldig som unngikk døden. Hjerneslag var faktisk den tredje hyppigste dødsårsaken i Norge i 2008, og tallet på de som rammes vil sannsynligvis øke de nærmeste årene. Nå er onkel dessverre død.

            Min onkel var sjømann på 50-60 tallet og den alle guttene i gaten så opp til. Jeg kunne skryte av en onkel som skrev brev fra Hamburg, Sør Afrika, India, Frankrike og ikke minst USA, der Elvis kom fra. Min lengste reise var til tante i Surnadal. Onkelen min samlet egg og skrøt av å ha Nord Europas største samling. Vi trodde han. Det var utenkelig at han kunne lyve om sånt. Det ble mange turer i skog og mark på leting etter fuglereir. – Du klatrer opp, sa onkel når reiret lå tretti meter over bakken. Jeg var lett i kroppen, han litt tyngre over den midtre delen. – Kun ett egg om det er minst tre der. Det var han streng på.

            Da han kom hjem fra sine utenlandsturer hadde han alltid med siste nytt av vinylplater. Det gikk stort sett på cowboy sanger. Han var en kløpper på gitar og sang med en dyp rusten røst ved enhver anledning. Han hadde til og med sunget for en radiostasjon i Tyskland. Det gikk i alle fall rykter om det. I voksen alder ble jeg klar over at han har betydd svært mye for meg. Han var en type som bød på seg selv, tok oss på alvor som barn og tilbrakte mye av sin fritid med oss. Jeg tror han var oppriktig glad i oss rett og slett.

            Før han ble uføretrygdet var han i mange år torghandler på Stortorget i Oslo. Han var ikke blitt mindre bred over midtpartier og bar i tillegg på et hvitt skjegg som skjulte rynkene. Jeg stakk alltid innom når jeg var i hovedstaden. Han hadde beholdt humøret og glimtet i øynene. – Har du hørt dette diktet, sa han ofte og plukket fram noen ord skrevet ned på et brunt ark fra Gartnerhallen. Han ble stadig oppsøkt av personer som av en eller annen grunn hadde behov for hjelp. Det kunne være uteliggere eller personer med andre problem. Han pratet med innlevelse om folks problem og ville vise meg steder i Oslo der folk med alvorlige problem oppholdt seg. Jeg syntes å kjenne igjen hans engasjement fra den tiden jeg selv var barn.

            Jeg har tatt vare på en del gule papirark og vil her referere to av diktene. Det første kalt

           

Rotløs.

            Ensomhet, rastløshet, jagende lengsel

            roper en bønn som vil sprenge mitt bryst,

            slynger den ut fra mitt ensomhets fengsel

            som storjagde bølger fra hav imot kyst.

            Lik bølger som knuses mot golde strender

            min bønn blir en hvisken som aldri når frem,

            en søkende lengsel, et ønske som tenner

            en brennende higen som jager meg frem.

            Den jager meg videre, jeg søker å finne

            dette ukjente noe som aldri gir fred,

            som dirrer i hjertet og bever i sinnet,

            en brennende lengsel som drar meg av sted.

                                               Øystein Solum

Det andre diktet viser torghandlerens humor.

            Dårlig utstyrt.

            Han sto for retten som blotter

foran dommeren med kappe så sort,

noe mer enn tommeltotter

han hadde vist, det var visst noe stort.

Så sa de i hvert fall de fruer

som følte seg ille berørt,

 og mens dommerens blikk det luer

blir saker for retten ført.

Her skal det rekonstrueres,

dette var dommerens bord,

så vis hva De gjorde med Deres,

han sa et unevnelig ord.

Så den tiltalte gjorde det samme,

han viste hva han hadde gjort

som lot denne sak beramme,

mens fruene beskjemmet så bort.

Da stod han der splitter nøgen

i all sin manndoms prakt,

men han lignet kanskje mest på en frøken

når sannhetens ord skal bli sagt.

Dommen ble enstemmig avfyrt,

der er akademikers vis,

slik som du er blitt utstyrt

er det regelrett manglende bevis.

Jeg ringte hans kone da han lå på sykehuset. Hun kunne opplyse at hun hadde fått telefoner både fra inn og utland, fra personer hun aldri før hadde hørt om. De hadde alle spurt hvordan det gikk med Øystein og rost han opp i skyene for hans engasjement og omsorg.

Fokuser på mulighetene

I en samtale er det mer å hente i å fokusere på muligheter og hvordan situasjonen ser ut når den er løst, enn å grave seg ned i problemenes detaljer. Det er også viktig å ha klart for seg at den som bærer skoen, er den som best vet hvor den trykker. Kom derfor ikke med råd hele tiden. Råd kan selvsagt være av verdi, men for å skaffe virkelig motivasjon og oppfordre andre til handling, er det viktig at de selv får mulighet til å finne egne svar.

Nils ble rammet av leddgikt i en alder 32 år og følte verden falt i grus. Han jobbet som elektriker i Nordsjøen og tjente grovt med penger. I tillegg hadde han mye fritid som han benyttet til jakt og fiske med kammerater. Han og kjæresten Sigrid hadde planer om å gifte seg og få barn sammen. Sigrid, som jeg kjente fra før, anbefalte at han tok kontakt med meg for en prat. Hun var bekymret for Nils og mente han hadde for negativt fokus på egne fremtidsutsikter. Jeg lyttet til hans historie. – Nå må jeg slutte som elektriker, sa han – økonomien vil gå til helvete og vi må bare skrinlegge våre planer om å bygge hus. Han var preget av katastrofe tanker om egen framtid. Fokusering på problemene gjorde at han ikke så hvilke mulighetene som tross alt lå der. Nå kunne jeg selvsagt bedt han om å ta seg sammen, og kommet med råd hvordan han kunne løse opp i flokene. Det ville ikke beveget han en tomme i riktig retning. Vi måtte begge først bli enige om nå situasjonen. Fra å være en godt betalt elektriker, med en interessant jobb som ga mye fritid, var han nå nødt til å finne en annen løsning. Han ønsket fortsatt å gifte seg med Sigrid og stifte familie. Dette ønske medførte at han måtte tjene penger. Han hadde to alternativ, trygd eller inntekt fra arbeid. Han ønsket å arbeide. Hva ønsket han å arbeide med? Hvilke hindringer ville han møte i den sammenheng? Hvor kunne han be om hjelp? Hvordan ville han løse de utfordringene/hindringene han møtte? Han svarte på samtlige spørsmål og fulgte opp med handling. Han fant egne løsninger og svar. Jeg var kun en som fulgte han på veien, heiet når det var nødvendig og stilte spørsmål for å løse opp floker som oppstod.

            - Takk, sa han til meg etter tre måneders samtaler – du fikk meg til å se det hele med andre briller. Han er nå ferdig utdannet lærer i yrkesfag. Har fast jobb, en brukbar inntekt, og  en god del mer fritid enn  folk i andre yrker.

Jeg har hatt stor nytte av min utdannelse og praksis som coach. Det er ikke hvordan vi har det, men hvordan vi tar det, som teller når vi blir rammet av sykdom eller møter motstand ellers i livet. Vi kontrollerer selv våre ideer, holdninger, følelser og handlinger. Det er viktig å ha oppmerksomheten rettet mot muligheter og ressurser, men det kan være vanskelig å tenke slik når man blir kastet inn i en krise i livet. Den største motstanderen vi møter, er ofte oss selv. Det er gjerne tanker og tvil som gjør at vi holder igjen med mål og drømmer. I coaching arbeider jeg blant annet med å få disse negative tankene til å miste sitt faste grep.

Åh, den som hadde vært en kjendis....

VG melder at kjendiser tjener seg rike på å holde foredrag. Denne karen Sturla Berg Johansen ta kr. 80.000 for et foredrag og kr. 120.000 for en konferansier jobb.

Anne Kath opp til kr. 100.000

Dag Erik Pedersen kr. 70.000

Trond Viggo Torgersen kr. 45.000

og Pia Haraldsen bare kr. 35.000 for et par timers foredrag.

Jeg er ikke kjendis og tar fra kr. 2.500 til  kr. 5.000,-

Åh, den hadde vært .....

Tidene forandrer seg

HVA ER SUKSESS?

Begrepet suksess er i vårt samfunn i stor grad relatert til karriere eller å utføre en bragd som blir omtalt i pressen. Jannicke besteg, i en alder av trettisju år, Kilimanjaro, verdens høyeste frittstående fjell. Hun fortalte at det måtte et sykdomsvarsel til før hun begynte å åpne seg for sine indre drømmer. Flott, sier jeg, men det er ikke like bra når man nedvurderer andres krav til livskvalitet. I samme intervju virker det noe nedlatende når intervjuobjektet sier: - Mange lever sine liv gjennom tv og realityserier. Hun er ikke alene, det har blitt en trend å binde suksess opp mot å bestige fjelltopper. Jeg har sett nesten samtlige Hotell Cæsar episoder, og gleder meg alltid til neste episode.  Jeg har levd et rimelig utfordrende liv, brukt mine evner, tatt valg, stiftet familie, har ni barnebarn, vært gift i over tretti år, og har en grunnstemning av glede i livet. Jeg har aldri utført noen bragd som er verd overskrifter i noe tidsskrift, men mange har gitt meg tilbakemelding om at mine bøker har gledet og inspirert dem.

             Prøv ikke å bli en mann med suksess,

          prøv heller å bli en mann med verdier.

                                      Albert Einstein

På flytoget til Oslo leste jeg en artikkel om Steinar. Han var økonomisjef i en kommune og følte seg sliten og overarbeidet. Hjemme ventet kone og barn som så lite til faren sin. En velkjent skvis for mange, men få gjør noe med det. Utad var han prototypen på en person med suksess. God utdannelse og en lederstilling med høy, lokal profil. Men Steinar gjorde et uvanlig valg. Han forlot toppstillingen i kommunen for å jakte på feilparkerte biler. Han gikk ned nitti tusen i lønn, men fikk mer fritid. Denne fritiden ville han bruke på familien, friluftsliv og pedagogisk seminar. Det var en modig avgjørelse som det står respekt av. Han mistet sin lokale status, måtte gi slipp på identiteten knyttet til yrket, men fikk i bytte helt andre verdier.

Jan Erik Langangen var på 90 tallet en genierklært ung toppleder i den gang UNI Storebrand. Han måtte slutte i jobben og opplevde slik en bratt nedtur. I ettertid uttalte han at det var bra han ikke lyktes i selskapet. – Slik ble jeg tvunget til å ta vare på livet mitt, sa han blant annet. Han pekte på at han ved flere anledninger hadde brukt utrykket ”medaljens bakside” om det å være toppleder. Nå hadde han store problem med å forstå hvilken medalje han hadde pratet om.

         

Kan du ikke ha både karriere og ekteskap? Vel, noen kan det. Og noen kan sjonglere med syv baller, samtidig som de spiser et rekesmørbrød. Suksess er ikke ensbetydende med høy utdannelse, lederstilling, bli rik, eller til stadighet å bli omtalt i Se og Hør. Suksess er å blomstre fritt, sette seg personlige mål og nå disse målene.