I et langt liv har jeg målt tiden kronologisk i timer, minutter og sekunder. Jeg har ikke vært så opptatt av den subjektiven delen av tid, det at opplevelsen av nåtid varierer med mitt lynne og min sinnsstemning. At en og samme brøkdel av tid oppleves som lang når jeg er redd, men som kort når jeg gleder meg over noe. At tiden går fort eller langsomt, avhengig av om jeg venter på noen eller noe, om jeg er sterkt opptatt av en arbeidsoppgave. For ikke å snakke om når jeg kjeder meg.
Det eksisterer en følelsestid uavhengig av den kronologiske tiden. Når jeg sitter her som pensjonist, ved PCen, virker det absurd at jeg har gitt klokketiden så mye oppmerksomhet.
