Møte med mennesker

Noen av deltakerne

 Jeg holder foredrag "Pingvineffekten - omsorg demper smerte" og kurs i Kreativ Formidling. Da jeg nå har gått ut av arbeidslivet er dette blitt en hobby, et prosjekt der jeg møter andre mennesker og deler mine erfaringer. Nylig avsluttet jeg et dagskurs i kreativ formidling der jeg møtte 20 flotte personer fra ledere, ansatte og politikere. Det å kunne formidle et budskap gir en god følelse!

Engasjement og kroppspråk er suksessfaktorer

Tillærte roller

Klubben i mitt hjerte.....

 Vi bærer alle på en arv fra barndommen. Jeg var vant med å mestre situasjoner i barndommen, og det erfaringsgrunnlaget har hjulpet meg i mitt voksne liv. Stor takk til mine foreldre. Men de fleste av oss sliter med noen tillærte roller. Min far var ekstremt opptatt av hva naboene og andre mennesker skulle mene om ting som skjedde. – Gå pent kledd gutt. - Oppfør deg ordentlig - Hva tror du naboen sier? Dette er ord som sitter i hukommelsen og har hemmet meg mer enn jeg har lyst til å innrømme. Selv i en alder av førti tre år, da jeg for første gang skulle gå med supporterutstyr på Rosenborg kamp, følte jeg ubehag. En voksen mann kle seg i fotballdrakt. Hva tror du naboen sier? Jeg trosset den tillærte rollen og supporterutstyr er nå en naturlig del av bekledningen på kampdagen. Jeg er ikke alene med denne redselen. På Lerkendals tribuner har folk vanskelig for å slå seg helt løs. Det begrenser seg stort sett til klapping og lave tilrop. Det blir som i kirken, man tør ikke åpne munnen og synge en salme av full hals. Noen kan høre deg, og det er farlig. Men så skjer det noe underlig når vi som supportere blir med laget vårt på utenlandsreise. Flyet har ikke lettet fra Værnes før stemningen er i taket. Vi slår oss løs på pub og dominerer gatebildet i Milano. Vi hyler og skriker på stadion. Nå er det greit, vi er ikke lenger i Trondheim.

Som coach opplever jeg stadig at folk peker tilbake til barndommen for å forklare årsaken til problemer. Hvorfor er noen flinkere til å legge barndommen bak seg enn andre? Det er nok fordi noen har opplevd mer alvorlige hendelser enn andre, og fordi mange ikke er vant til å snakke om følelser. De har ikke redskapene til å takle det de har opplevd. Det å bearbeide vonde opplevelse, legge dem bak seg å gå videre, er en kompetanse som må trenes opp. Presten og foredragsholder Karsten Isaksen sier at man ikke blir voksen før man har tilgitt sine foreldre. Det ligger mye i det utsagnet. 

Alle murene vi møter i livet hindrer oss i å utrykke oss som vi er. De hindrer livs energien i å strømme fritt. De holder oss inne i rammen. Det gjør at vi føler oss spent, på vakt, begrenset og hemmet. Skal vi komme over murene må vi først identifisere hindringen, kjenne på følelsen, for så å forsere muren.

Pusten er tråden livet henger i

 Pusten er tråden livet henger i. Ta deg god tid om morgenen. Spis, ta en kopp te, les avisen. Tar du en dusj, konsentrer deg da bare om det. La dusjstrålen massere huden og tøm hodet ditt for bekymringer. Når du leser, og spiser gjør du bare det. Å være totalt tilstede i det du gjør fører til mindre stress. Får du vondt i nakken på jobben, stopp opp og kom i kontakt med pusten din. Det kan hende du ikke har pustet på en stund og derfor føler deg sliten.

Noen assosierer meditering med noe mystisk. Du kan ta det helt med ro. Du kan leve et helt normalt liv, nyte samme maten og drikke vin/øl når du følger prinsippene for oppmerksomhetstrening. Det er ikke hva du gjør som er sentralt i denne treningen, men hvordan du gjør det. Siktemålet med treningen er å forandre deler av din psykologiske livsstil. Dette kan forhindre at du til stadighet lar deg fange av negative tanker og bekymringer. Du skal i størst mulig grad å leve i nåtiden. I boka: Hvordan redusere stress, Aschehoug 1999 av Kroese, Andrias J. anbefaler forfatteren er fire prinsipp for å møte tanker og følelser.

1. Stoppe med tidligere vanemønster
2. Se og betrakte
3. Akseptere
4. Slippe og la gå

Å stoppe opp betyr at du selv begynner å legge hånden på rattet og ikke lar din feilprogrammerte autopilot fortsette styringen.

Dersom du skal lære deg å akseptere det du betrakter, må du nødvendigvis gi deg god tid til å se og betrakte.

Å akseptere er å betrakte tingene i vår bevissthet med minimal tilstedeværelse av fordømmelse. Du skal la være å evaluere eller sette psykologiske karakterer på det du opplever. Du skal i stedet lære deg å betrakte det du opplever som noe som bare er der.

Å la gå betyr å la du betrakter rolig og mykt slippe taket. Forfatteren gir et bilde av dette med en historie:

I India pleier en å fange apekatter ved å henge opp en boks med nøtter i et tre. Boksen har en åpning som passer akkurat til en utstrakt apehånd, men apene får ikke hånden ut igjen dersom den er knyttet rundt nøttene. De apene som ikke slipper taket, blir fanget. På en måte blir apene fanget på samme måte som du blir fanget dersom de krampaktig holder på tanker og følelser. Det du må lære deg er rolig og mykt å slippe taket. Det er ikke vanskelig å slippe taket dersom du lærer deg å akseptere det du opplever.

 

Meditasjonen fjernet ikke smerten min, men den lærte meg å leve med den. Det er en fordel å lære meditasjon/avslapping på kurs, men ikke nødvendig.

FORDOMMER

Fordommene bunner i menneskets anlegg, oppdragelse, livserfaring og vaner. Vi tror på det vi vil tro på. Vi har alle fordommer, de er en del av vår personlighet. Spørsmålet er ikke om vi har fordommer, men hva slags fordommer vi har. Vi har fordommer om de tykke og de tynne, de halte og skakke, homser og mørkhudede, jøder og single. De som er forutinntatte er sjelden klar over det selv. De trives med sine fordommer. For dem er fordommene sannhetene, deres sannhet. - Folk ser på oss som pesten, uttalte heroinmisbruker Tom Erik til en gateavis. - Jeg tror folk får for lite informasjon om rusmisbrukere. Det er nok mange som tror at vi bare slår gamle damer i hodet med veska.

Fordommer stenger hjernens dører. Ingenting kommer inn, og ingenting av verdi kommer ut. Det synes som argumenter ikke kan fjerne fordommer. Å kikke inn i en hjerne full av fordommer, er som å åpne døren til et rom full av skrot. Ikke noe kommer inn, men når døren åpnes, raser det ut en god del møkk. Det er meget viktig å være bevisst denne siden av seg selv for å komme videre. Personlig synes jeg det er tungt å prate om egen fordommer, jeg prøver å skjule dem jeg vet ligger der. Og det ligger sikkert en del der som jeg ikke kjenner så godt til. Jeg fikk en tankevekker da en av mine døtre, som den gang var i tenårene, kom hjem med noen venner. I godstolen observerte jeg blant annet en mørkhudet gutt med afrofrisyre smyge seg opp trappe til annen etasje.  Da vennene etter en time forlot huset kom hun ned i stua, så på meg med store øyne og sa: - Det var en norsk neger altså, en norsk en. Jeg hadde nok, på en eller annen måte, vist min skepsis mot personer fra en andre kulturer. Jeg var redd deres kvinnesyn. Jeg tror denne fordommen ligger der selv i dag. Hvilke fordommer har du?

         

MINDREVERDIGHETSFØLELSEN

Når den grønnlandske forfatteren Hans Anthon Lynge opplyser til avisen at han ikke er glad for å bli nominert til Nordisk Råds litteraturpris, og begrunner det med at nominasjonen som regel bare fører til skuffelse for de grønnlandske forfatterne. Ja da oser det av mindreverdighetsfølelse. - Vi vet at vi aldri får prisen. Vi har i alle fall ikke oppnådd det hittil, sier han til slutt for riktig å understreke følelsen han har.

På slutten av 90 tallet nedsatte Bondevik, som da var statsminister, verdikommisjonen. En førskolelærer fra en av Trondheims nabokommuner var tatt ut til kommisjonen og ble intervjuet i Adresseavisa. Hun ble spurt om hun gruet seg. – Ja. Jeg er redd for at jeg ikke skal strekke til, svarte hun – men samtidig er det en ære å få være med. Jeg vil prøve å være meg selv, men kommer nok til å være nervøs første gang jeg skal møte alle de store gutta.

Mindreverdighetsfølelsens oppgave her i livet er å gi oss dårlig samvittighet når vi begynner å tro på oss selv. Den sitter som en følelse i magen og hvisker: - Slå det fra deg, slå det fra deg. Følelsen opererer som en port vakt som bare slipper forbi en viss mengde energi. - - Husk at alt vi gjør utgjør en risiko, vi kan mislykkes og det gjør vondt, er budskapet til følelsen i magen.

 Jeg opplevde portvakten som deltaker på en fagpolitisk konferanse i Molde i åttiåra. Jeg hadde forberedt meg på et innlegg om justispolitikk og satt i salen sammen med fire hundre andre delegater. Jeg var rimelig godt forberedt. Første taler var Reiulf Steen som holdt et flammende innlegg. Han hadde forsamlingen i sin hule hånd. Jeg kjente en underlig følelse i magen som førte til dunking i brystregionen. Jeg var allerede meldt på talerlisten. Det var for sent å snu. Gro Harlem Brundtland gikk opp på talerstolen. Nå begynte stemmen i magen å viske: - Det er ikke for sent å snu. Slå det fra deg… slå det fra deg. Jeg nektet å adlyde.

Så ble mitt navn ropt opp. Jeg passerte Steen og Brundtland på vei opp til talerstolen. Jeg vendte meg mot forsamlingen, tittet på manus og fremførte mitt innlegg med ungdommelig pågangsmot. Følelsen i magen ble borte. Port vakten hadde brutt sammen og det førte til at energien fløt fritt. På veg ned fra talerstolen vinket Gro på meg. Jeg gikk bort til henne og hun sa: - Det var et flott og engasjert innlegg, unge mann. Historien slutter med at sekretæren til Gro ringte med på kveldstid og ville ha kopi av innlegget mitt da Gro skulle møte Willoch til valgdebatt uka etter. Hadde hun spurt om jeg kunne tenkt meg stillingen som justisminister ville jeg svart JA uten å blunke. Så høyt oppe var jeg den kvelden. Den følelsen ville jeg ikke opplevd om jeg hadde fulgt rådet til stemmen i magen.

Ingen kan få deg til å føle deg mindreverdig uten din egen hjelp. Den sikreste oppskriften på en permanent mindreverdighetsfølelse er å sammenligne sine svake sider med andres gode sider. Det er viktig med PMI, positiv mental innstilling. Evnen til å tenke positivt når du har grunn til å være negativ.

 Etter endt befalskole, og praksis som jegertroppsjef, hadde jeg ønske om å søke politiyrket. Jeg oppsøkte Oslo politikammer for å søke råd. En politimann på minst 1.90 på strømpelesten så ned på meg og sa: Du er for liten. Mine 1,72 over bakken var under minstemålet. Da hentet jeg min PMI. Med selvdisiplin tok jeg steg for steg mot målet. Jeg lærte meg judo og endte opp som instruktør. Jeg pumpet jern og greide til slutt å pumpe 90 kilo ti ganger i rask rekkefølge. Opptaksprøven gikk glimrende, glemt var høydekravet. Etter forkurset ble jeg utpekt som klassens eldstemann og hadde for øvrig ingen problem med høyden i de sytten årene jeg var i politiyrket. Men mine 1,72 over bakken ble stadig kommentert. Motgangen kunne gitt meg mindreverdighetsfølelse, men virket motsatt. Jeg er glad jeg overså politibetjentens råd om ikke å søke. Politiyrket har gitt meg en god livserfaring jeg ikke ville vært foruten. Jeg tok sjansen. Det ligger mye i ordtaket:

                   Det er bedre å drite seg ut

                   enn å dø av forstoppelse.

SKYLDFØLELSE

 















Hvor mange ganger har du uten grunn, følt skyldfølelse? Hvor ofte har skyldfølelsen hemmet deg? Barn som ikke lever opp til foreldrenes standarder vil oppleve en form for uro og ubehag. Det er vårt første møte med skyldfølelsen. Den begynner tidlig og forsterkes ofte av foreldrene til den blir en hard klump i magen. Skyldfølelsen er en naturlig følelse, det er bare psykopater som mangler denne følelsen. Men problemet er at skyldfølelsen ofte tar overhånd og tapper oss for energi.

  

- Jeg er forlovet med en mann jeg elsker. Nå sitter jeg med en enorm skyldfølelse fordi jeg tviler på forholdet, sa en kollega til meg i en fortrolig tone under lunsjen. Denne følelsen tappet henne for krefter i lang tid. Helt unødvendig skulle det vise seg. Forloveden opplevde det på samme måte og de avsluttet forholdet.

Vi kan ha skyldfølelse for alt, til og med det at vi har skyldfølelse. Skyldfølelse opptrer for eksempel hos mange sørgende. Mange bebreider seg selv for at de ikke gjorde mer for avdøde, for uheldige uttalelser de har kommet med, eller for at de rett og slett ikke viet avdøde nok oppmerksomhet. Jeg har selv kjent på den følelsen da mine foreldre gikk bort.

         

En sen høstkveld fikk jeg, som vakthavende, en telefon om en tragisk trafikkulykke der et barn hadde omkommet. Lille Marit på et og et halvt år ble påkjørt av en traktor. Da jeg ankom stedet ble jeg møtt av moren. - Hun døde med en gang og jeg så det skjedde, sa hun gråtkvalt. Det var en traktor, hun hadde ikke sjanse mot de store hjulene. Moren var selvsagt fortvilt og forknytt. Legen ankom og kunne raskt konstatere at jenta var død. Jeg hadde mange samtaler med familien. I samtalene opplyste mor at de hadde problem med å kvitte seg med skyldfølelsen.  Hun for at hun slapp jenta ut på gårdsplassen uten tilsyn.  Mannen fordi han var uoppmerksom da påkjørselen skjedde. Episoden tappet familien for energi i flere år.

         

Mange får skyldfølelse bare av å si nei. De ønsker å gi nei til svar, men klarer ikke å gi utrykk for det. Årsaken er at de er redde for å såre andre og slik bli sittende igjen med skyldfølelse. Det å ikke sette grenser, gå på akkord med seg selv, gir redusert livskvalitet.. 

          

En undersøkelse utført av MMI viser at 112 000 kvinner har dårlig samvittighet for det de spiser. Hele seks prosent av alle norske kvinner skal, om denne undersøkelsen er riktig, få dårlig samvittighet etter at de har spist. Jeg har følt den samme skyldfølelsen. Tidligere spiste jeg wienerbrød på kafe`. Jeg blir fremdeles fristet av disse brødene som steiker i sitt eget fett. De smiler til meg i kjøledisken. Men en stemme sier de er usunne, inneholder mye sukker og kan gjøre meg fet. Jeg gikk over til boller, inntil jeg fikk vite at de også var usunne. Jeg ble reddet av musliboller. Sunne grove boller med hele korn. Tørre og uten smak, men de går ned med en varm kopp Earl Grey te. Slik er det bare.

Problemet med skyldfølelsen som mur er at den slår sprekker i vår selvtillit. Den legger begrensninger på oss selv. Slik blir den vårt største fengsel.

Tanfeen

Tann feen har vært her i natt med femti krona.

Æ veit koffer tann feen kom med papir penga.

Det er sikkert mange som har mista tenner, og da va

 papir penga letteste å bærra.

                                                                      

          Emil, barnebarn

Satt i bås som uføretrygdet

Hadde en spesiell opplevelse for en tid tilbake. Vi skulle gå til anskaffelse av en varmepumpe. Under installasjonen sa selgeren at vi kunne ta den uten kontant betaling med månedlige innbetalinger uten rente. Jeg ville teste systemet og spurte selgeren om han kunne sjekke hos Elcon finans. Etter kort tid kom svaret, jeg kunne ikke innvilges denne kreditten. Da ble jeg virkelig interessert. Jeg har i hele mitt lange liv aldri hatt en anmerkning, knapt en purring på en regning. Jeg har mange års erfaring som namsmann, samt innehatt en ledende stilling i selskapet Lindorff. Slik kjenner jeg systemet. Min økonomi er rimelig solid.  Jeg ringte selskapet. Saksbehandleren sa årsaken var en samlet vurdering. De kunne ikke finne noen anmerkninger og min økonomi virket sunn. Men det var altså en "samlet vurdering."

Grunnen til avslaget lå klart opp i lyset. Jeg var nylig blitt innvilget uførepensjon i en alder av 60 år. Er du ufør blir du satt i bås. Slik er det bare. Men varmepumpe fikk jeg, men det ikke peonget med denne artikkelen.

Emosjonell intelligens

I 1950 årene, da presset mot skolene økte som følge av velstand etter krigen og strømmen av krigsveteraner vendte hjem, var intelligenstester blitt innført på alle utdannelsesnivå. Tanken var at hver person hadde en IQ, en intelligenskvotient, som bestemte hans/hennes skjebne og verdi. Denne teorien fikk plass i folkekulturen blant både foreldre, studenter og lærere.

I dag avvises denne tradisjonelle oppfatningen. Det hevdes at EQ, vår emosjonelle intelligens, er en viktigere målestokk enn IQ på hvor smarte vi er. En definisjon på EQ er: Din forståelse av egne og andres følelser. Evnen til å skille mellom dem, og hvordan du lar denne kunnskapen styre dine valg.

Jeg har opplevd mange arbeidsledere med lav EQ i min tid. Jeg minnes en av familiens mange bilturer fra Midt Norge til svigermor i Telemark. I Østerdalen stoppet vi ved en kro. Det var minst tretti varmegrader ute og våre tre små barn tørstet etter is. Vi ble stående i en enorm kø. Det var mange småbarnsforeldre ute i samme ærend. Folk var irritert over treg kundebehandling. Etter en halv time var vi framme ved kassen. Bak disken løp en 17 år gammel jente som gal mellom kjøkkenavdelingen og kassen. Håret var klam av svette og øynene blanke som kildevann.  En plakat var plassert på disken foran henne. Der sto det:

 

Beklager servicen -

vi har ansatt sommervikarer 

Jeg minnes jeg flere tiår tilbake, etter en økt med to timer matematikk og påfølgende oppgaver i samfunnsfag, lå på sofaen hjemme, tittet i taket og spurte min mor: - Hva er visdom? - Ekte visdom kommer bare av livserfaring godt fordøyd, svarte hun. Jeg undret meg over svaret. - Du må ikke sette likhetstegn mellom kunnskap og visdom, du må riste av deg det du har lært om respekt for utdannelse. Du må hele tiden sette spørsmålstegn ved selv de mest objektive delene av utdannelsen. Jo mer de fremstilles som verdinøytrale, jo større blir behovet for spørsmål, avsluttet hun. Det stemte ikke med min erfaring. På skolen var det lærerne som stilte spørsmål – ikke elevene.

HVILKEN REISE FÅR VI?

Ved hjelp av statistikk

beregner vi vår siste time.

Men statistikk lyver.

Du kan forlate denne jorden

en time etter å ha lest denne bloggen.

Jeg var ikke mer enn omkring fjorten år gammel da jeg en dag ble rammet av kjærlighetssorg.Bølgene skvulpet inn mot svaberget. Månen kastet lys på havflaten, og små, gule lysglimt danset lett på de små, krappe bølgetoppene. Det var høst i lufta og jeg frøs litt. Jeg la meg derfor på ryggen for å unngå den kalde brisen. Jeg ble bergtatt. Over meg lå en stor, svart himmelvelving med millioner av hvite stjerneskudd. I alle tider har denne mysteriøse nattehimmelen fått oss mennesker til å fundere på hva livet er. Jeg var intet unntak.

Selv i dag, nærmere femti år etter, får denne mysteriøse stjernehimmelen meg til å fundere over livets gåter, menneskelivets identitet og Guds vesen. Til alle tider før oss har mennesket betraktet stjernehimmelen nedenfra og utenfra. I vår tid er vi kommet dit hen at vi forstår oss selv ikke bare som en betrakter av stjernehimmelen på avstand, men også som en del av den. Vi er ikke lenger bare jordboere. Hele kosmos er vårt hjem fordi vi er underlagt de samme fysiske lover som gjelder for hele universet. Vi har fått en ny selvforståelse, en kosmisk identitet, som min venn sykehusprest  Øyvind Brastein med grunnkurs i astronomi så fint sier det. Han mener vårt budskap ut i verdensrommet må sees på som et symbol på håp, et rop om at vi er her!  Sett i denne sammenheng er jeg et bitte lite sandkorn i en uendelig stor ørken. Men jeg er et levende menneske, en unik skapning det kun finnes et eksemplar av. Det i den sammenheng jeg, og mange med meg, har stilt spørsmålet: Hva er livet?

Livet er den tiden det tar å dø. Vi starter livet med å puste inn, og ender det med å puste ut. Jeg var til stede da en nær person av meg pustet ut for siste gang. Vi hadde noen samtaler før hun døde og jeg fikk følelsen av at hun ikke var helt fornøyd. Det gjorde et sterkt inntrykk på meg.

Følgende ord av dikteren Harald Sverdrup ble etter dette retningsgivende for meg:

Lysets øyeblikk

er hvis jeg døende og halvblind

aner ansikter, trær og hus

for siste gang

og ikke angrer et sekund

 (følger opp temaet på min blogg i neste innlegg)

Glede som deles vil ikke dø

Det er et ordtak som sier at en glede som ikke deles vil dø. For meg er det en vesentlig forskjell å se et kinostykke alene mot å dele opplevelsen med min kone. På vei hjem er halve opplevelsen å diskutere filmen og dele synspunkter. Det er bare i samspill med andre vi utvikler oss som mennesker. Bare det å oppholde seg i hverandres nærhet kan utvikle en fellesskapsfølelse.

            Det er viktig å kjenne hvilken lidenskaper man har, leve med dem og nyte dem. En av mine store lidenskaper er fotballaget Rosenborg. Jeg var heldig å få være med på oppturen med Nils Arne Eggen. Kjenne stoltheten, følelsen av glede når vi fikk besøk av verdens fotballstorheter på Lerkendal og synge med supportgjengen – Zinedine Zidane, hva faen ska vi med han, for vi har jo Roar Strand, han e supermann. Bli med laget på bortebane og slå AC Milan, oppleve trønderen Heggem sveve høyt og nikke inn seiersmålet. Lidenskapen har gitt meg og kona et rikere liv. Hvilke lidenskaper har du?

            Det er ikke den ene store forandringen som snur livet til det bedre. Tilfredsheten er som et puslespill satt sammen av mange gode øyeblikk. Du må bare bli oppmerksom, samle og nyte øyeblikkene. Det er ditt ansvar å finne ut hva som gir deg gode følelser. Det er ikke nok å være lykkelig, du må også legge merke til det. Jeg synes kjøpebrød er gode, men lysten varer knapt til jeg har fortært brødet. Det gir en annen følelse å bake brød selv. Forventningene kommer allerede når jeg leter etter oppskriften, former deigen, setter den i ovnen, kjenner lukta og legger et tykt lag med multesyltetøy på.

            Lengselen etter lykke har i våre dager nesten fått religiøse dimensjoner. Vi skulle tro at vi med vår velstand skulle være mer lykkelig enn våre forfedre. Men tallene for de som er tilfredse er ikke høyere i dag enn da jeg vokste opp for over femti år siden. Det er ingen sammenheng mellom velvære og velstand når det gjelder følelse av lykke. Jeg er dritt lei all elendighetsbeskrivelse jeg daglig bombarderes med. Da jeg vokste opp på 50 – 60 tallet hadde vi begrenset med materiell velstand. Jeg kjørte ikke tog før jeg var seksten år, jeg var ikke oppe i et fly før jeg var tjuefem, og hadde ikke vært utenfor landets grenser før jeg passerte tjue. Men vi levde ikke i en misnøyekultur. I dag er vi i ferd med utvikle en konstant kultur for misfornøyde mennesker, upåvirket av hvordan landet styres. Forventningsgapet blir større mellom det mulige og det forventede. Det er en holdning som er i ferd med å bli en del av den norske folkesjelen.. Fortsetter vi slik vil vi til slutt miste evnen til å glede oss over det vi som samfunn får til. Harald Stanghelle mener all tilløp til tilfredshet fort overdøves av irritasjon over at vi ikke fikk enda litt mer. – På den måten utvikles en systematisk misnøyekultur som vi bærer med oss, sier han. Jeg har den samme erfaring. Vi får det stadig bedre, men vi forventer oss enda mer. Og det ser ut til at vi gjør det hele tiden.

I en større anlagt spørreundersøkelse i Norge fra 2003 ble to spørsmål besvart: Hva får deg til å føle deg vellykket? Øverst med er klart forsprang til neste svar var et godt familieliv. Neste spørsmål: Hvilke av disse tingene er de viktigste for deg i livet? Det var gitt flere alternativ som venner, helse, fritid, økonomi med videre. Også her kom samliv/familieliv øverst med et klart forsprang til neste svar. Det er i de nære forhold til andre mennesker vi legger grunnlaget for lykkefølelsen. Det er selve basen, fundamentet for svært mange av oss.

            Det er ikke den ene store forandringen som snur livet til det bedre. Tilfredshet er som et puslespill satt sammen av mange lykkelige øyeblikk. Du må bare bli oppmerksom, samle og nyte disse øyeblikkene. Det er ditt ansvar å finne hva som gir deg gode følelser. Det er ikke nok å være lykkelig, du må også legge merke til det.

 Når vi søker lykken tror jeg det er viktig å peke på at livslysten er medfødt. Har du kjent kriblingen i kroppen når du gleder deg? Ekstasen ved den kroppslige nytelsen? Den varme strømmen av sympati for et annet menneske? Alt dette er gaver som er gitt oss. For å kunne åpne disse gavene må vi lære oss å nyte stillheten. Det er ingen selvfølge i dag. Det skal skje noe hele tiden.

En dråpe vann kan...

En dag leste jeg en nyhet i Nettavisen. Det ble meddelt at boligmarkedet var nær et krakk og at prisene ville rase med 25 prosent. Det var en måned før jeg selv skulle selge min leilighet og flytte inn i et nytt hus. Jeg ble selvsagt engstelig og klikket meg inn på nyheten. Der kunne jeg lese at en sjefsøkonom, på et seminar, hadde uttalt at det var 30 prosent sjanse for at boligprisene i tiden framover ville stupe med 25 prosent. Det var jo egentlig en god nyhet tenkte jeg. Det var altså 70 prosent sjanse for at prisene ikke falt ned på et slikt nivå. Hvorfor hele tiden vinkle alt negativt?

 

Lykke er en subjektiv opplevelse. Vi blir lykkeligst når vi tenker minst mulig på å være det. Jeg traff en gammel venn fra arbeidslivet for en tid tilbake. Da jeg oppdaget ham formet jeg munnen i et stort og vennlig smil, og jeg følte samtidig en glede inni meg et sted. Et møte mellom to mennesker som endte opp i en lengre samtale, om gamle dager, over en kopp kaffe. Den gode følelsen satt i hele dagen. Vi kompliserer ofte vår egen tilværelse. Livet består langt på vei av små gleder, ikke av de store lykkeskyene. Små gleder finnes over alt, det handler bare om å ta vare på dem. Det virker som mange strever med å finne disse enkle, dype gledene. Jeg har erfart at det i stor grad handler om innstilling og evne til å tenke positivt.

I dag har vi økonomi til å reise gjennom mange land, se verdens høye fjell og nyte livet på et cruiseskip. Men vi bør ikke glemme den glitrende duggdråpen i gresset like utenfor døren vår. - En dråpe vann kan speile byens silhuett, med høyblokk, kirkespir og restauranter, folk som lemper stein og går seg vill og elsker uten mål og mening, sier Harald Sverdrup. Godt sagt.

Negative og gode følelser er forbundet med hverandre på en slik måte at en god følelse kan hindre en dårlig og omvendt. Glede kan jagemismot bort.

Fortsetter i neste innlegg...

Lykke er en subjektiv opplevelse

Lykke er en subjektiv opplevelse.

Jeg blir lykkeligst når jeg tenker minst mulig på å være det.

                       

Hva er det beste i verden? Spørsmålet ble stilt Anna på fire år i barnehagen. Hun svarte:- Det beste er å være ute i naturen og høre på fuglene og plukke bær og sånn. Blåbær og bringebær og lage kake med det etterpå som vi kan spise. Jeg liker å lage kake og bake boller sammen med mamma og spise sammen med pappa. Men is, sjokolade is og hvit is, er enda bedre en kake. Og så liker jeg å se på svanene i havet, de er blå og grønne.

Hun finner lykke i de små nære ting i livet. Jeg tror kunsten å være lykkelig består i å gjøre sine gleder enklere. Barn er flinke til det, og mye tyder på at vi i voksen alder mister mye av denne evnen. Aldri har så mange tenkt så mye om lykke og vært så ulykkelig, som i våre dager. Vi er i ferd med å stirre oss blinde på gullets glans. Det er trist, tragisk og meningsløst.

Enkelte tror lykken er en nytelse uten forhistorie og kostnader, og at den bare kommer ut av intet liksom. De som lever i den tro vil bli skuffet. For å oppnå lykke må du anstrenge deg, og du vil møte motstand da de negative følelsene er mer intense enn de positive. Vi mennesker har en forkjærlighet for det tragiske. Dårlige nyheter får større overskrifter i avisene enn de gode. Dette er en arv fra evolusjonen.

(jeg følger opp i neste innlegg)

Fantasi og følelser hører sammen

FANTASIEN

Følelser og fantasi hører sammen. Fantasien er fortidens og fremtidens vei til lykke. Den sikreste måten å skaffe seg en liten kopi, mot en strålende original, er å frarøve et barn dets fantasi. La barna se masse TV og la andre fantasere for dem. Be dem slutte å fantasere og bli voksen. Legg fram ferdige løsninger. Da har du har lagt gullegget.

            Gir du deg ikke selv lov til å fantasere, vil du aldri kunne sette deg egne mål i livet. I fantasien blir mestring beundret. Du kan være helten alle ser opp til. Seksuelle fantasier, gir deg seksuelle gleder. Du kan vinne lottogevinst og bli millionær. Hjernen deler villig ut belønninger til de som bruker det fantastisk instrument fantasien er. Selv har brukt mye tid på meditasjon med musikk og latt tankene fly. Slik kvitter jeg meg med den ekstreme fornuften som har preget arbeidsdagen min.

I en av mine fantasier går jeg lett henslengt inn i et mørkt danselokale på Cuba. Tangorytmene sitter i veggene og kiler meg i øret. Ved baren blunker en negresse til meg. Jeg tar på meg den mørke brede hatten, løfter henne ned fra barkrakken, og går inn i en hemningsløs tangotime. Jeg slutter ikke før minnet blir slettet av en grå tåkedis som sakte skygger for begge øynene.

Hvem har ikke opplevd smerte?

Hvem av oss har ikke hatt opplevelse av smerte? En kortvarig smerte som raskt går over eller en langvarig smerte som følge av sykdom. I forbindelse med min egen kroniske smerte har jeg blitt kjent med flere forhold som virker inn på smerteopplevelsen. Det går særlig på tankens betydning for egen smerteopplevelse. I en doktoravhandling har smerteforsker Egil A. Fors ved St. Olavs hospital en studie av i alt femtifem kvinner med smerteplager. De ble delt i tre grupper. Den ene gruppen fikk kun en samtale med behandler. Den andre fikk i tillegg en CD med rolig musikk og en stemme som beskrev en reise i egen kropp. Den tredje gruppen fikk samme CD, men her var reisen i egen kropp erstattet med vakker beskrivelse av natur, deilig vær og en behagelig tilstand. Alle tre gruppene skulle hver dag fortelle om sitt smertenivå.

            Etter en måned var opplevelsen av smerte klart lavest i gruppen med tankeopplevelser av vakker natur, godt vær og behagelig livssituasjon.

            Det er ikke slik at smerte bare kan oppstå ved enten en fysisk eller psykisk skade. En smerte kan være et resultat av begge deler. Derfor blir fysisk smerte sterkere ved angst og svakere ved følelse av trygghet. Hvem har ikke opplevd at små barn, etter en liten skade, har kommet løpende for å få trøst. Straks mor eller far har blåst på stedet man har skadet seg, og slik skapt en følelse av trygghet, kan tåren tørkes bort og leken fortsette.

            Egil A. Fors bruker også idrettsfolk som et eksempel på at tanken er viktig i forhold til smerte. En idrettsmann kan ikke tenke på at han smerter i musklene under løpet. Han må fylle hodet med andre ting, som taktikk og strategi. Slik er det også med Per, min nabo, som er ufør på grunn av en sykdom som kan sende han i rullestol når som helst. Han kan ikke tenke på rullestol, da er løpet kjørt. Han må fylle hodet med vakre beskrivelser av natur, deilig vær og behagelig tilstand og glede seg over livet slik det er akkurat nå.

            Den vanskeligste tanken å hanskes med er den vi har gjentatt så mange ganger at vi er blitt overbevist om at den er sann.

Jeg fikk tannregulering på den tiden Beatles slo gjennom og forandret musikkverdenen. Mine musikalske evner lå under gjennomsnittet, og jeg endte av den grunn opp med å spille bassgitar. Høsten 1962 skulle bandet ha en av sine første øvinger i kjellerlokalet hos min mormor. Jeg husker ikke tittelen på låten, men jeg husker helt klart da vi kom til koringen. Da snudde min bror seg, ristet på hodet og sa: - Dette blir helt håpløst. Jeg fikk klar beskjed om å lukke munne og konsentrere meg om gitaren. Jeg hadde samme opplevelse over lang tid. Fra den tid kunne jeg ikke synge og slik har det fortsatt. Episodene for over førti år siden ble, som en fil på en datamaskin, lagret i hjernen. Prøver jeg å synge i dag tar hjernen under ett sekund å finne filen. Minnene dukker opp, strupen blir tørr, og det er ikke mulig å få fram en ren tone. Av den grunn fikk jeg nærmest sjokk da jeg nylig opplevde at kvinnen ved min side på Lerkendal stadion, uten noen foranledning, skrøt av den sterke og klare sangstemmen min.

            Tenkeren Blaise Pascal, som levde på 1600 tallet, var spesielt de siste åren av sitt liv svært hard mot seg selv. Innerst på kroppen bar han et jernbelte med pigger. Når en ond tanke dukket opp, dunket han med albuen på beltet for å komme på bedre tanker. Ingen dum ide?

            Hjernen er bygd som en computer, men computeren gir feilemeldinger tilbake når den mottar en melding den ikke forstår. Vår hjerne derimot godtar usanne, negative meldinger og aksepterer dem ofte som om de er sanne. Jo flere negative tanker som blir gjentatt, jo dårligere selvbilde får vi. I min uforstand godtok jeg andres påstand at jeg ikke kunne synge. Jeg burde selvsagt spurt meg selv.

GODE TANKER LINDRER SMERTER

Allerede på 70 tallet oppdaget medisinere en ny klasse ørsmå kjemiske forbindelser, nevropeptider, som setter hjernen i stand til å ”snakke” med resten av kroppen. Disse løper til og fra hjernen vår og underretter alle celler og organer om sinnsstemningene våre. Senere har fagfolk utvidet sin forståelse og innsikt i nevropeptidenes betydning og virksomhet. Tenker jeg på favorittretten Bacalao utløser dette kaskader av kjemikalier i kroppen min, som igjen setter i gang fysiske reaksjoner. Hører jeg noen nevne Paris, tenker jeg automatisk Eiffeltårnet og franske fortauskafeer. Flere medisinere mener at vi ved hjelp av tankene kan styre vårt eget immunforsvar. Gjennom å tenke - nå blir jeg syk, gir du kroppen beskjed om å pakke sammen. Det å tenke - jeg er frisk, vil kunne gi en motsatt effekt.

            Lege Roar Pedersen viser til forskere ved Duke University som spurte 3000 hjertepasienter om hvordan de ville vurdere sin egen helse: dårlig, moderat, god eller utmerket. Ikke helt overraskende viste det seg at de som følte seg dårlig hadde tre ganger så høy dødelighet, i løpet av de neste tre og et halvt årene, i forhold til de som svarte utmerket. Dette var nok ingen bombe da de som følte seg dårlig mest sannsynlig var dårligere enn de som følte seg i utmerket form. Imidlertid gjorde forskerne mer. De sammenlignet alder, aktivitetsnivå, sosial klasse, vekt, blodtrykk, kolesterolnivå, sykdommer og mange andre faktorer som kan påvirke en persons overlevelse. Etter å ha luket ut alle slike påvirkelige faktorer kunne forskerne konkludere med at egen opplevelse av helse var svært avgjørende for helsen og overlevelsen. Min nabo Turid er et godt eksempel i den forbindelse.

            I en kronikk i Adresseavisa 2.september 2008 viser forskningsjournalist Åse Dragland til at utallige forskningsforsøk med placebo har vist at mennesker blir kvitt smerter ved å innta narrepiller. Årsaken er at de tror de får morfin eller annen medisin. Hjernen får informasjon om at det vil skje en smertelindring. Beskjeden sendes til alle cellene i kroppen, og tankene utløser kroppens egen medisin. Hun viser også til at den italienske forskeren Fabrizio Benedetti har studert placeboeffekten i mange år, og påvist gjennom gjentatte forsøk i 1997 at det virkelig skjer noe fysisk i kroppen ved placeboeffekten. Tankene har effekt på kjemien i kroppen vår, som igjen gir fysiske, målbare endringer. Hun avslutter den interessante kronikken med å spørre om vi om få år vil betrakte 2008 som året menneskeheten levde i steinalderens tid, før kvantespranget skjedde, og vi oppdaget kraften i våre egne tanker.

            Fram til nå har hjernemaskiner kun blitt brukt til å måle hjerneaktivitet via dataskjermer. Forsker Andrew Schwartz ved Motorlab på University off Pittsburgh School og Medicine ville bruke denne teknologien til oppgaver i den virkelige verden. Han lot to apekatter sitte i en stol med armene fastbundet slik at de ikke kunne ta maten på egenhånd. En robot ble plassert nær apekattene. Forskeren ville undersøke om apekattene, kun ved å tenke, kunne få robotarmen til å plukke opp marshmallows og stappe dem i munnen. Det viste seg at apekattene guidet robotarmen gjennom signaler fra hjernen på samme måte som de gjorde med sine naturlige kroppsdeler. Forskerne plukket opp disse signalene gjennom mange microelektroder som de plantet i apekattens hjerne. De forsterket signalene som ble sendt videre til en datamaskin som styrte robotarmen. Mon tro om vi ikke er på og vei inn i den utviklingen kronikkforfatteren viste til.

Jeg fortsetter denne artikkelen i neste innlegg på bloggen! Jeg slutter nå å legge den ut på facebook, de som er interessert i å følge meg må svippe innom bloggen jevnlig.