mandag 11. april 2011

Det var ingen som deg



Etter noen turbulente år, med kroppen full av hormoner i ubalanse, og en evig kamp for å bryte ut av rammen, gled jeg rolig inn i de voksnes rekker. - Endelig, tenkte sikkert min far, - endelig er han voksen. Gutten har tatt til vettet og søkt befalskolen.

En natt for seksti år siden ble jeg sugd inn i en tunnel. En halv time senere stakk jeg hodet ut av en åpning. Der ble jeg møtt av en lyskaster som nesten gjorde meg blind. En sykepleier i hvit frakk løftet meg opp etter beina, gav meg en dunk i ryggen, og la meg ned på en kald badevekt.

 















Nå skulle denne samfunnsborgeren gjøre sin plikt, gå inn i arbeidslivet, sette barn til verden, betale skatt til fellesskapet, bygge hus, ta opp lån, betale gjelden, kjøre barn til og fra barnehagen. Det blir en bratt læringskurve for de fleste av oss.
         
Vi har alle en tendens til å fokuseres på mennesker som har hatt karriere, seilt jorden rundt med båt, besteget verdens høyeste fjell eller plantet et flagg på en av polene. Det slo meg i 1992, da jeg bestemte meg for å bli betalt foredragsholder, at de fleste av mine kollegaer hadde utført en eller annen av de foran nevnte bragder. Det ga dem status og mulighet til å ta seg meget godt betalt. Hvorfor oppfordres vi til å leve opp til andres og egne forventninger hele tiden?
         
 





















Jeg ble invitert til middag av en venn av meg for noen år tilbake. Han var inne i en personlig krise da kona hadde gått fra han. Det førte til at vi hadde en rekke samtale. Erik hadde fulgt foreldrenes råd om å studere økonomi. Han følte at han måtte leve opp til farens forventninger. Like før han avla en meget god eksamen som siviløkonom døde faren. - Jeg følte meg helt tom, sa han til meg. - Det var som om alle årene med studier var bortkastet. Erik beskrev sin far som svært opptatt av fasaden og sitt eget ettermæle.
Erik er ikke den eneste som har opplevd vår trang til å prestere, legge vekt på det ytre, for så å ta dette med oss i graven. Åse-Marie Nesset har beskrevet dette på en utmerket måte i sitt dikt Ettermæle:

Vi levde nesten femti år i lag
og aldri sa han eit vondt ord.

I avisene
står det om styre og tillitsverv
råd og komitear.

Kven spør om en mann var mild?
Berre kvinner
og umyndige barnebarn.

I bøkene
står det om felttog og erobringar
bragder og livsfarlige heltar.

Ein mann lever åtti år på jord
stillferdig og fredsæl
ei uspennende historie.

På tavlene
står det om rekordar og rundetider
omkamp og istider, istider…

Ein mann tar seg tid til å tenke
på andre, å hente og vente
han får ingen medalje.

I stjernene
står det om å sigre over seg sjølv
og ta alt opp i beste meining.

Di livssoge, far,
står skrive i ei stjernebok
med gullsnitt.


Da min far døde, og jeg stod ved kisten, tenkte jeg: - Det var ingen som deg. Din historie var bare din egen. Nå, da du er død, er din unike historie, samt ditt og bare ditt perspektiv på verden, blitt borte for alltid. Noe uerstattbart har gått tapt. Det minnet meg om at vi alle er unike, hver og en av oss. Min far var ingen karrieremann. Han startet sin karriere som sirkusartist og endte opp som rørlegger. Men han har gitt meg, og mange andre, gode minner.


Min avdøde far til høyre






















Det har slått meg er at vi, når vi blir voksne, lengter etter barnets egenskaper. Når vi så går på jakt for å gjenerobre tapte skanser, møter vi ofte på uventede hindringer. Bare den minste bevegelse i retning av å bryte ut av rammen kan gi oss sterke leddsmerter.





                  












                  


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar