Arne, en tidligere kompis, gjorde meg kjent med begrepet kaffedate. – Jeg ble alene etter skilsmissen, forklarte han – etter to år alene gikk jeg inn for å skaffe meg en ny livsledsager. Internett ble løsningen. Jeg skjønte fort at det å invitere på middag var fullstendig avleggs. Det tok for lang tid og ble svært dyrt. – For dyrt? – Ja, svarte han – når du har 32 dater på tre måneder må du har en ordentlig logistikk. – Hvorfor kaffe? spurte jeg. Kaffen blir en døråpner, alle har et forhold til kaffe. Det tar kort tid. Blir det treff tar vi påfyll, blir det bom er daten over før kaffen blir kald. Det er et tøft liv, sa han og smilte. Men i dag traff jeg den dama. Ble dønn forelsket.
Noen menneskemøter gjør noe med hjertet vårt, og det uavhengig av alder. Blikkene møtes. Hjertene banker. Noe på innsiden flammer opp. Vi føler oss våkne, nysgjerrige, energiske. Selv om det er i hjerteregionen det banker mest, kjenner vi det langt ned i føttene. Hele kroppen er som en magnet som trekkes mot den andre personen. Dette er livets gylne øyeblikk. Vi kjenner at vi lever.
Det må være lov å skrive om gylne øyeblikk også, ikke bare la tankene svirre omkring krig, datadirektiv og annen elendighet. Hvordan det gikk med Arne? I disse dager sitter han på en strand i Spania, nyter sin pensjonisttilværelse med Sigrid, antakelig over en kopp espresso. Det er han vel unt....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar