Tillærte roller

Klubben i mitt hjerte.....

 Vi bærer alle på en arv fra barndommen. Jeg var vant med å mestre situasjoner i barndommen, og det erfaringsgrunnlaget har hjulpet meg i mitt voksne liv. Stor takk til mine foreldre. Men de fleste av oss sliter med noen tillærte roller. Min far var ekstremt opptatt av hva naboene og andre mennesker skulle mene om ting som skjedde. – Gå pent kledd gutt. - Oppfør deg ordentlig - Hva tror du naboen sier? Dette er ord som sitter i hukommelsen og har hemmet meg mer enn jeg har lyst til å innrømme. Selv i en alder av førti tre år, da jeg for første gang skulle gå med supporterutstyr på Rosenborg kamp, følte jeg ubehag. En voksen mann kle seg i fotballdrakt. Hva tror du naboen sier? Jeg trosset den tillærte rollen og supporterutstyr er nå en naturlig del av bekledningen på kampdagen. Jeg er ikke alene med denne redselen. På Lerkendals tribuner har folk vanskelig for å slå seg helt løs. Det begrenser seg stort sett til klapping og lave tilrop. Det blir som i kirken, man tør ikke åpne munnen og synge en salme av full hals. Noen kan høre deg, og det er farlig. Men så skjer det noe underlig når vi som supportere blir med laget vårt på utenlandsreise. Flyet har ikke lettet fra Værnes før stemningen er i taket. Vi slår oss løs på pub og dominerer gatebildet i Milano. Vi hyler og skriker på stadion. Nå er det greit, vi er ikke lenger i Trondheim.

Som coach opplever jeg stadig at folk peker tilbake til barndommen for å forklare årsaken til problemer. Hvorfor er noen flinkere til å legge barndommen bak seg enn andre? Det er nok fordi noen har opplevd mer alvorlige hendelser enn andre, og fordi mange ikke er vant til å snakke om følelser. De har ikke redskapene til å takle det de har opplevd. Det å bearbeide vonde opplevelse, legge dem bak seg å gå videre, er en kompetanse som må trenes opp. Presten og foredragsholder Karsten Isaksen sier at man ikke blir voksen før man har tilgitt sine foreldre. Det ligger mye i det utsagnet. 

Alle murene vi møter i livet hindrer oss i å utrykke oss som vi er. De hindrer livs energien i å strømme fritt. De holder oss inne i rammen. Det gjør at vi føler oss spent, på vakt, begrenset og hemmet. Skal vi komme over murene må vi først identifisere hindringen, kjenne på følelsen, for så å forsere muren.