Ved hjelp av statistikk
beregner vi vår siste time.
Men statistikk lyver.
Du kan forlate denne jorden
en time etter å ha lest denne bloggen.
Jeg var ikke mer enn omkring fjorten år gammel da jeg en dag ble rammet av kjærlighetssorg.Bølgene skvulpet inn mot svaberget. Månen kastet lys på havflaten, og små, gule lysglimt danset lett på de små, krappe bølgetoppene. Det var høst i lufta og jeg frøs litt. Jeg la meg derfor på ryggen for å unngå den kalde brisen. Jeg ble bergtatt. Over meg lå en stor, svart himmelvelving med millioner av hvite stjerneskudd. I alle tider har denne mysteriøse nattehimmelen fått oss mennesker til å fundere på hva livet er. Jeg var intet unntak.
Selv i dag, nærmere femti år etter, får denne mysteriøse stjernehimmelen meg til å fundere over livets gåter, menneskelivets identitet og Guds vesen. Til alle tider før oss har mennesket betraktet stjernehimmelen nedenfra og utenfra. I vår tid er vi kommet dit hen at vi forstår oss selv ikke bare som en betrakter av stjernehimmelen på avstand, men også som en del av den. Vi er ikke lenger bare jordboere. Hele kosmos er vårt hjem fordi vi er underlagt de samme fysiske lover som gjelder for hele universet. Vi har fått en ny selvforståelse, en kosmisk identitet, som min venn sykehusprest Øyvind Brastein med grunnkurs i astronomi så fint sier det. Han mener vårt budskap ut i verdensrommet må sees på som et symbol på håp, et rop om at vi er her! Sett i denne sammenheng er jeg et bitte lite sandkorn i en uendelig stor ørken. Men jeg er et levende menneske, en unik skapning det kun finnes et eksemplar av. Det i den sammenheng jeg, og mange med meg, har stilt spørsmålet: Hva er livet?
Livet er den tiden det tar å dø. Vi starter livet med å puste inn, og ender det med å puste ut. Jeg var til stede da en nær person av meg pustet ut for siste gang. Vi hadde noen samtaler før hun døde og jeg fikk følelsen av at hun ikke var helt fornøyd. Det gjorde et sterkt inntrykk på meg.
Følgende ord av dikteren Harald Sverdrup ble etter dette retningsgivende for meg:
Lysets øyeblikk
er hvis jeg døende og halvblind
aner ansikter, trær og hus
for siste gang
og ikke angrer et sekund
(følger opp temaet på min blogg i neste innlegg)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar