Emosjonell intelligens

I 1950 årene, da presset mot skolene økte som følge av velstand etter krigen og strømmen av krigsveteraner vendte hjem, var intelligenstester blitt innført på alle utdannelsesnivå. Tanken var at hver person hadde en IQ, en intelligenskvotient, som bestemte hans/hennes skjebne og verdi. Denne teorien fikk plass i folkekulturen blant både foreldre, studenter og lærere.

I dag avvises denne tradisjonelle oppfatningen. Det hevdes at EQ, vår emosjonelle intelligens, er en viktigere målestokk enn IQ på hvor smarte vi er. En definisjon på EQ er: Din forståelse av egne og andres følelser. Evnen til å skille mellom dem, og hvordan du lar denne kunnskapen styre dine valg.

Jeg har opplevd mange arbeidsledere med lav EQ i min tid. Jeg minnes en av familiens mange bilturer fra Midt Norge til svigermor i Telemark. I Østerdalen stoppet vi ved en kro. Det var minst tretti varmegrader ute og våre tre små barn tørstet etter is. Vi ble stående i en enorm kø. Det var mange småbarnsforeldre ute i samme ærend. Folk var irritert over treg kundebehandling. Etter en halv time var vi framme ved kassen. Bak disken løp en 17 år gammel jente som gal mellom kjøkkenavdelingen og kassen. Håret var klam av svette og øynene blanke som kildevann.  En plakat var plassert på disken foran henne. Der sto det:

 

Beklager servicen -

vi har ansatt sommervikarer 

Jeg minnes jeg flere tiår tilbake, etter en økt med to timer matematikk og påfølgende oppgaver i samfunnsfag, lå på sofaen hjemme, tittet i taket og spurte min mor: - Hva er visdom? - Ekte visdom kommer bare av livserfaring godt fordøyd, svarte hun. Jeg undret meg over svaret. - Du må ikke sette likhetstegn mellom kunnskap og visdom, du må riste av deg det du har lært om respekt for utdannelse. Du må hele tiden sette spørsmålstegn ved selv de mest objektive delene av utdannelsen. Jo mer de fremstilles som verdinøytrale, jo større blir behovet for spørsmål, avsluttet hun. Det stemte ikke med min erfaring. På skolen var det lærerne som stilte spørsmål – ikke elevene.