Glede som deles vil ikke dø

Det er et ordtak som sier at en glede som ikke deles vil dø. For meg er det en vesentlig forskjell å se et kinostykke alene mot å dele opplevelsen med min kone. På vei hjem er halve opplevelsen å diskutere filmen og dele synspunkter. Det er bare i samspill med andre vi utvikler oss som mennesker. Bare det å oppholde seg i hverandres nærhet kan utvikle en fellesskapsfølelse.

            Det er viktig å kjenne hvilken lidenskaper man har, leve med dem og nyte dem. En av mine store lidenskaper er fotballaget Rosenborg. Jeg var heldig å få være med på oppturen med Nils Arne Eggen. Kjenne stoltheten, følelsen av glede når vi fikk besøk av verdens fotballstorheter på Lerkendal og synge med supportgjengen – Zinedine Zidane, hva faen ska vi med han, for vi har jo Roar Strand, han e supermann. Bli med laget på bortebane og slå AC Milan, oppleve trønderen Heggem sveve høyt og nikke inn seiersmålet. Lidenskapen har gitt meg og kona et rikere liv. Hvilke lidenskaper har du?

            Det er ikke den ene store forandringen som snur livet til det bedre. Tilfredsheten er som et puslespill satt sammen av mange gode øyeblikk. Du må bare bli oppmerksom, samle og nyte øyeblikkene. Det er ditt ansvar å finne ut hva som gir deg gode følelser. Det er ikke nok å være lykkelig, du må også legge merke til det. Jeg synes kjøpebrød er gode, men lysten varer knapt til jeg har fortært brødet. Det gir en annen følelse å bake brød selv. Forventningene kommer allerede når jeg leter etter oppskriften, former deigen, setter den i ovnen, kjenner lukta og legger et tykt lag med multesyltetøy på.

            Lengselen etter lykke har i våre dager nesten fått religiøse dimensjoner. Vi skulle tro at vi med vår velstand skulle være mer lykkelig enn våre forfedre. Men tallene for de som er tilfredse er ikke høyere i dag enn da jeg vokste opp for over femti år siden. Det er ingen sammenheng mellom velvære og velstand når det gjelder følelse av lykke. Jeg er dritt lei all elendighetsbeskrivelse jeg daglig bombarderes med. Da jeg vokste opp på 50 – 60 tallet hadde vi begrenset med materiell velstand. Jeg kjørte ikke tog før jeg var seksten år, jeg var ikke oppe i et fly før jeg var tjuefem, og hadde ikke vært utenfor landets grenser før jeg passerte tjue. Men vi levde ikke i en misnøyekultur. I dag er vi i ferd med utvikle en konstant kultur for misfornøyde mennesker, upåvirket av hvordan landet styres. Forventningsgapet blir større mellom det mulige og det forventede. Det er en holdning som er i ferd med å bli en del av den norske folkesjelen.. Fortsetter vi slik vil vi til slutt miste evnen til å glede oss over det vi som samfunn får til. Harald Stanghelle mener all tilløp til tilfredshet fort overdøves av irritasjon over at vi ikke fikk enda litt mer. – På den måten utvikles en systematisk misnøyekultur som vi bærer med oss, sier han. Jeg har den samme erfaring. Vi får det stadig bedre, men vi forventer oss enda mer. Og det ser ut til at vi gjør det hele tiden.

I en større anlagt spørreundersøkelse i Norge fra 2003 ble to spørsmål besvart: Hva får deg til å føle deg vellykket? Øverst med er klart forsprang til neste svar var et godt familieliv. Neste spørsmål: Hvilke av disse tingene er de viktigste for deg i livet? Det var gitt flere alternativ som venner, helse, fritid, økonomi med videre. Også her kom samliv/familieliv øverst med et klart forsprang til neste svar. Det er i de nære forhold til andre mennesker vi legger grunnlaget for lykkefølelsen. Det er selve basen, fundamentet for svært mange av oss.

            Det er ikke den ene store forandringen som snur livet til det bedre. Tilfredshet er som et puslespill satt sammen av mange lykkelige øyeblikk. Du må bare bli oppmerksom, samle og nyte disse øyeblikkene. Det er ditt ansvar å finne hva som gir deg gode følelser. Det er ikke nok å være lykkelig, du må også legge merke til det.

 Når vi søker lykken tror jeg det er viktig å peke på at livslysten er medfødt. Har du kjent kriblingen i kroppen når du gleder deg? Ekstasen ved den kroppslige nytelsen? Den varme strømmen av sympati for et annet menneske? Alt dette er gaver som er gitt oss. For å kunne åpne disse gavene må vi lære oss å nyte stillheten. Det er ingen selvfølge i dag. Det skal skje noe hele tiden.