Hvem av oss har ikke hatt opplevelse av smerte? En kortvarig smerte som raskt går over eller en langvarig smerte som følge av sykdom. I forbindelse med min egen kroniske smerte har jeg blitt kjent med flere forhold som virker inn på smerteopplevelsen. Det går særlig på tankens betydning for egen smerteopplevelse. I en doktoravhandling har smerteforsker Egil A. Fors ved St. Olavs hospital en studie av i alt femtifem kvinner med smerteplager. De ble delt i tre grupper. Den ene gruppen fikk kun en samtale med behandler. Den andre fikk i tillegg en CD med rolig musikk og en stemme som beskrev en reise i egen kropp. Den tredje gruppen fikk samme CD, men her var reisen i egen kropp erstattet med vakker beskrivelse av natur, deilig vær og en behagelig tilstand. Alle tre gruppene skulle hver dag fortelle om sitt smertenivå.
Etter en måned var opplevelsen av smerte klart lavest i gruppen med tankeopplevelser av vakker natur, godt vær og behagelig livssituasjon.
Det er ikke slik at smerte bare kan oppstå ved enten en fysisk eller psykisk skade. En smerte kan være et resultat av begge deler. Derfor blir fysisk smerte sterkere ved angst og svakere ved følelse av trygghet. Hvem har ikke opplevd at små barn, etter en liten skade, har kommet løpende for å få trøst. Straks mor eller far har blåst på stedet man har skadet seg, og slik skapt en følelse av trygghet, kan tåren tørkes bort og leken fortsette.
Egil A. Fors bruker også idrettsfolk som et eksempel på at tanken er viktig i forhold til smerte. En idrettsmann kan ikke tenke på at han smerter i musklene under løpet. Han må fylle hodet med andre ting, som taktikk og strategi. Slik er det også med Per, min nabo, som er ufør på grunn av en sykdom som kan sende han i rullestol når som helst. Han kan ikke tenke på rullestol, da er løpet kjørt. Han må fylle hodet med vakre beskrivelser av natur, deilig vær og behagelig tilstand og glede seg over livet slik det er akkurat nå.
Den vanskeligste tanken å hanskes med er den vi har gjentatt så mange ganger at vi er blitt overbevist om at den er sann.
Jeg fikk tannregulering på den tiden Beatles slo gjennom og forandret musikkverdenen. Mine musikalske evner lå under gjennomsnittet, og jeg endte av den grunn opp med å spille bassgitar. Høsten 1962 skulle bandet ha en av sine første øvinger i kjellerlokalet hos min mormor. Jeg husker ikke tittelen på låten, men jeg husker helt klart da vi kom til koringen. Da snudde min bror seg, ristet på hodet og sa: - Dette blir helt håpløst. Jeg fikk klar beskjed om å lukke munne og konsentrere meg om gitaren. Jeg hadde samme opplevelse over lang tid. Fra den tid kunne jeg ikke synge og slik har det fortsatt. Episodene for over førti år siden ble, som en fil på en datamaskin, lagret i hjernen. Prøver jeg å synge i dag tar hjernen under ett sekund å finne filen. Minnene dukker opp, strupen blir tørr, og det er ikke mulig å få fram en ren tone. Av den grunn fikk jeg nærmest sjokk da jeg nylig opplevde at kvinnen ved min side på Lerkendal stadion, uten noen foranledning, skrøt av den sterke og klare sangstemmen min.
Tenkeren Blaise Pascal, som levde på 1600 tallet, var spesielt de siste åren av sitt liv svært hard mot seg selv. Innerst på kroppen bar han et jernbelte med pigger. Når en ond tanke dukket opp, dunket han med albuen på beltet for å komme på bedre tanker. Ingen dum ide?
Hjernen er bygd som en computer, men computeren gir feilemeldinger tilbake når den mottar en melding den ikke forstår. Vår hjerne derimot godtar usanne, negative meldinger og aksepterer dem ofte som om de er sanne. Jo flere negative tanker som blir gjentatt, jo dårligere selvbilde får vi. I min uforstand godtok jeg andres påstand at jeg ikke kunne synge. Jeg burde selvsagt spurt meg selv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar