Alt levende er som et frø. Kraften i frøet ønsker at frøet blir utviklet helt. Men hva betyr det å bli hel? I løpet av oppveksten, for å bli elsket og verdsatt, følger vi våre foreldre, deres regler, det de liker og ikke liker. Bare halvveis følger vi oss selv. Den andre halvdelen av oss blir liggende i skyggen, uoppdaget.
Dette er faktisk hovedbudskapet i mitt foredrag Pingvineffekten som jeg har turnert med siden 1992.
Jeg ble invitert til middag av en venn av meg for noen år tilbake. Han var inne i en personlig krise da kona hadde gått fra han. Det førte til at vi hadde en rekke samtale. Erik hadde fulgt foreldrenes råd om å studere økonomi. Han følte at han måtte leve opp til farens forventninger. Like før han avla en meget god eksamen som siviløkonom døde faren. - Jeg følte meg helt tom, sa han til meg. - Det var som om alle årene med studier var bortkastet. Erik beskrev sin far som svært opptatt av fasaden og sitt eget ettermæle.
Erik er ikke den eneste som har opplevd vår trang til å prestere, legge vekt på det ytre, for så å ta dette med oss i graven. Åse-Marie Nesset har beskrevet dette på en utmerket måte i sitt dikt Ettermæle:
Vi levde nesten femti år i lag
og aldri sa han eit vondt ord.
I avisene
står det om styre og tillitsverv
råd og komitear.
Kven spør om en mann var mild?
Berre kvinner
og umyndige barnebarn.
I bøkene
står det om felttog og erobringar
bragder og livsfarlige heltar.
Ein mann lever åtti år på jord
stillferdig og fredsæl
ei uspennende historie.
På tavlene
står det om rekordar og rundetider
omkamp og istider, istider…
Ein mann tar seg tid til å tenke
på andre, å hente og vente
han får ingen medalje.
I stjernene
står det om å sigre over seg sjølv
og ta alt opp i beste meining.
Di livssoge, far,
står skrive i ei stjernebok
med gullsnitt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar