Grunnstemning av glede i livet

Det var en lys og trivelig høstdag i år 2000. Jeg var sykemeldt og spiste lunsj på terrassen. Den besto av mine sedvanlige fire skiver med brunost og sort Earl Gray i koppen. En av mine naboer, kom forbi. Jeg hadde observert at hun, som meg, tilbrakte mye av dagen hjemme. Det gikk rykter om at hun ikke var helt frisk. Jeg tok initiativet. - Hvordan går det med deg? – Takk, bare bra, svarte hun og smilte.  – Hva med deg da? Hun hadde hørt jeg at jeg også hadde problem.. Jeg sa som sant var at jeg ikke følte meg helt frisk, og la ut om plagene.

 

Jeg er også syk, nevnte hun i en bisetning, jeg har kreft. Hun fortalte at hun for en tid tilbake  ble operert og at de ikke fant noen spredning. - Jeg ble erklært frisk, sa hun. Hun fortalte at hun tre år etter første operasjon fikk spredning til lungene. Hun fikk dødsangst og var langt nede i kjelleren. – Jeg fikk tre år, sa hun – kun tre år igjen å leve.  Det var en tung tid med mye gråt. Hun fortalte at hun i flere år gikk på hormontabletter for å holde kreften i sjakk. På samme tid ble en nær venn og kollega av henne også rammet av kreft.  De to delte kontor og var svært knyttet til hverandre. Jeg beundret hennes måte å takle sykdommen og usikkerheten på. Og ikke minst satte den mine plager i et helt annet perspektiv.

Livet gikk videre og jeg observerte en nabo som virket tilsynelatende frisk og rask. Vi hadde feiret et nytt år, og gikk optimistisk inn i det nye året, da jeg kom i prat med henne igjen.  – Hvordan har du det? Hun smilte som vanlig. – Jo takk, veldig bra, men jeg har hatt en tung jul med store smerter. Hun fortalte at hun hadde problemer med førligheten i høyre arm og skulle til undersøkelse på St. Olavs hospital. Legene trodde først hun hadde fått et drypp, men diagnosen var langt mer alvorlig. Hun hadde spredning til hjernen. Legene fant to svulster. -

På nytt samlet familien seg rundt henne. Hun opplevde hvor godt det var å dele sorgen med andre. Praktiske tanker, ting hun måtte gjøre før hun forlot jorden, dukket opp. Noe så banalt som at mannen ikke kunne koden på kortet ble et problem. Hun begynte å forberede ordlyden i sin egen dødsannonse

 Det at folk kan oppleve et sykdomsbilde som henne og likevel leve et nærmest normalt liv, gi av seg selv, beholde humøret, spre glede i sine omgivelser, dyrke vennskap og fortsette å jobbe, er til å undres over. Da jeg kom inn på emnet nevnte hun hvor viktig takknemmelighet var. Hun hadde levd et rikt liv, hun var godt gift, og samtlige barn var ute av redet og klarte seg selv. Hun pekte særlig på tankens betydning og hvor lett det var å la tunge tanker overta kontrollen og slik styre følelsene inn på et galt spor. Selv hadde hun en grunnstemning av glede i livet, hun var født optimist og var kjent for sitt gode humør. Det var hennes største suksessfaktor.

I tillegg til bevisst ikke å la negative tanker få klore seg fast i hjernebarken pekte hun på betydningen av å lære seg selv og sine følelser å kjenne. Hun pekte ikke minst på betydningen av å ha et nettverk av venner rundt seg. – Da jeg sist ble syk kom venninner med nybakte brød på døra til meg, noen tilbød seg å stryke dukene for meg og andre tilbød seg å kjøpe julegaver. - En slik omsorg er gull verd og kan ikke måles i penger eller andre materielle verdier, avsluttet hun. Hun opplevde pingvineffekten. Folk som brydde seg, og viste det i praksis. Slikt lindrer smerte.