fredag 11. februar 2011

Emma var alenemor....


Emma var alenemor med tre barn i alderen tjuesju, atten og seksten år. Eldste datteren Hanne hadde i lengre tid hatt psykiske problem. Hun var inne i en god periode og hadde begynt å studere i Oslo der hun leide en hybel sammen med en venninne. Hele familien gledet seg over utviklingen og familielivet var preget av harmoni, noe som ikke alltid hadde vært tilfelle. Hannes problem oppsto da hennes far døde da hun fylte 14 år. Hun var sterkt knyttet til faren. Tenåringstiden ble derfor en hard belastning for både mor og datter.
            En dag stod presten i døra. Hanna hadde tatt sitt eget liv. Det virket helt meningsløst. Plattformen familien var bygd på slo sprekker. Emma maktet ikke å gå på arbeid, og hun hadde store problem med å ta seg av barna. Hun opplevde sinne, et voldsomt sinne rettet mot Gud. Hennes tro ble satt på sterk prøve. Hvorfor måtte Hanne dø midt i studietiden? Sinne ble etterfulgt av dårlig samvittighet og følelsen av å ha vært en dårlig mor. ”Jeg har sviktet” tanken oppsøkte henne med jevne mellomrom. Dette førte til depresjon og problem med egen helse. Hun ble kastet inn i en vond sirkel det var vanskelig å komme ut av.
            Det var i den situasjonen familien kom henne til unnsetting. Mor og far flyttet inn i huset for en kort tid. Venner og arbeidskollegaer ringte, sendte meldinger, og kom personlig med blomster på døra. Hele hennes gode kontaktnett stilte opp. Det ble mange gode samtaler med nære venninner over en kopp kaffe og nybakte muffins. Hun og barna følte en bølge av varme fra andre medmennesker.

 - Når noen dør blir en lenke brutt, sa hun til meg i ettertid.  - Da Hanne ble borte følte jeg et stort mørkt tomrom, men dette hullet ble sakte men sikkert tettet igjen av den omtanke vi møtte. Jeg trodde ikke det var mulig. Hva skulle jeg ha gjort uten folks engasjement? – Du har sett pingvinene stå ute i kulden skulder ved skulder for å holde varmen? Jeg nikket. – Når noen faller fra vagler de sammen og tetter igjen hullet. Det var jeg slik jeg følte det. Sorgen ble lettere å bære. Pingvineffekten virker.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar